Ja. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal starte dette innlegget. Dagene går og ser helt like ut. Enda mer nå, enn før Ella forlot meg. Jeg distraherer meg selv med forskjellige ting, og noen ganger stopper for å gråte og være generelt trist.
opplever jeg at det er så mange tanker og følelser som er i konflikt med hverandre. Jeg savner Ella så jeg tror jeg knipser. Men når jeg leker med tanken om at jeg kunne ha beholdt henne litt lenger, hele meg selv ønsker å snu innsiden ut. Jeg er heldigvis helt komfortabel med avgjørelsen min. Jeg angrer ingenting. Jeg kunne ikke ha gjort noe annet.
Det er fint å vite at det er slik. Det er hyggelig å vite at det ikke hadde vært hyggelig for noen av oss å beholde henne over sommeren.
Det gjør det dessverre ikke det at jeg savner henne noe mindre. Jeg lengter ikke nødvendigvis etter henne, fordi jeg vet at hun er der hun skal være. Men jeg savner henne. Jeg savner rare ting, som om hun allerede visste i trappeoppgangen at en av kattene hadde bæsj, og så snart jeg tok av henne krage og bånd, skyndte jeg meg til søppelboksen for å spise kattebæs. Motbydelig – og, utrolig. Men veldig, veldig mye Ella.
Men jeg savner også å putte henne inn før jeg legger meg. Jeg savner å sitte på dass og fikle med bakpotene hennes. Hun var veldig jentete i bakpotene. Jeg savner å kjærtegne pannen hennes og mellom øynene. Å kysse henne mellom nesen og munnen. Jeg savner følelsen av å ha henne her.
Det er det også ekstremt rart å slippe å stille en bjeffende hund når noen banker på døren. Nå ringer folk og det er helt stille her inne. Dørklokken ringer veldig høyt i den stillheten.
Så er det selvfølgelig de rent fysiske aspektene ved dette. jeg er, som standard, veldig stillesittende. Med Ella gikk jeg ut på tur flere ganger om dagen. Uten henne går jeg ikke ut i det hele tatt. Jeg beveger meg knapt i det hele tatt. Det er ikke så lenge siden, men jeg merker allerede negative, fysiske effekter av å ikke komme ut. Jeg har for eksempel visse medisinske tilstander som gjør at kroppen min ikke har godt av å ikke komme seg ut og bevege seg.
Men de fleste av alt, jeg beklager at jeg er et dårligere forhold. Ella var spesiell for meg. Jeg lurte på hvordan vi klarte å få det til så bra som vi gjorde, men det gjorde vi. Jeg beklager at det ikke er noen der som krever ting av meg. Hvem trenger meg. Jeg er utrolig dårlig til å gjøre og være ting for min egen skyld; jeg trenger noen som trenger det for meg.
Og nå er det det er ingen der som kan motta alt jeg gir for å dekke behovet. Ella er ikke der – det er stille og ekko tomt.
Samtidig varsel meg at jeg tilpasser meg veldig raskt. Og det alene er så utrolig rart. Jeg tenker tilbake og lurer på om det er slik jeg levde. Før Ella. Og så tenker jeg igjen at dette tomrommet aldri må skje igjen. Jeg kan ikke leve uten hund – det ser ikke ut til å fungere. Jeg må ha to, til slutt. Kontinuerlig. Slik at det ikke blir noen pause i mellom. Det er ikke bra for meg.
Samtidig – igjen, Jeg merker at det å tenke på en annen hund føles så skummelt som det blir. En annen hund av meg. Kan jeg ha en annen hund enn Ella?? Kan jeg elske en annen hund slik jeg elsket henne? Når jeg får en hund til – Er jeg utro da?? Jeg forstår at det ikke er sånn, men det føles som om jeg forlater henne da.
Men sikkert. Det er fordeler også. Jeg er ingen stor fan av sommer, og det å ikke ha hund betyr at jeg ikke trenger å bruke bukser fordi jeg ikke trenger å gå ut. Alt. Jeg trenger heller ikke gå ut hvis det pøsregner eller det er snøstorm og iskaldt. Det blir heller ikke fjell av pels på gulvene, eller for den saks skyld, ingen blodflekker når hun løper.
Så sikkert. Men ulempene oppveier fordelene. Jeg tar frakken, blodflekkene og gåturene – hvilken som helst dag, heller enn å ikke ha alt annet. Jeg skal forbanne meg selv like mange ganger som jeg gjorde med Ella under pelskastingen, men det er verdt alt bryet uansett.