Det er lett å tro at jeg er den eneste her hjemme som sørger, men det er faktisk ikke sånn. Før var det utrolig vanskelig å vite hvordan noe ville bli. Hvordan det ville føles. Hvordan det ville vært. For ikke å snakke om hvor vanskelig det var å forestille seg hvordan kattene ville ta det.
Jeg har to sorte, helt vanlige huskatter – Zoe og Molly. Zoe er en herreløs katt; hun ble funnet for ti år siden et sted mellom E4:og jernbanen i Sundbyberg. Ingen eier funnet, og jeg ble spurt om jeg ville ha vakt. Jeg hadde bare to uker tidligere mistet den første katten jeg hadde siden hun var en kattunge, Saga, og hadde absolutt ikke noe ønske om å bringe hjem en katt til noe formål overhodet – men så var det.
Zoe er den ene katt som tok mest plass, ved siden av Ella. Hun har gått hele livet, frem og tilbake, og også brøle. Ikke run-brøl, men bare brøl. Omtrent som å synge opera, fast på katt-vis. Ikke helt hyggelig, hvis jeg bare er litt kresen (og det skjønner jeg, fordi det er bloggen min).
Når hun ikke gjør det går eller brøler, hun er fotfetisjist og liker å bruke tid på å tøyse med tærne og føttene mine i kaien. Eller bargass. Eller slikk hendene og armene mine grundig. Hun er morsom på den måten, Zoe. I tillegg er hun veldig sosial når folk kommer hit.
Også kalt Zoe for kjøttkaken, Den lille sokken, Mattes Madame, Muppet og mye annet.
Molly å andra side er den mest reserverte katten. Hun liker ikke nødvendigvis å bli klappet hvis hun ikke vil. Hun synes det er kjipt å bli løftet opp og klemt. Kysset på nesen vil vi ikke engang snakke om – det er så ekkelt at hun nesten dør på kuppet. Kysset på ørene er helt greit, men. Når hun vil, er hun imidlertid den søteste pusen i verden.
Og Molly, hun har absolutt de absolutt søteste forbena og forpotene i verden. Forbena hennes er så søte at jeg slår henne. For ikke å snakke om forpotene. Og det er så sinnsykt kosete å sette fingeren midt på frampoten, når hun liksom krøller labben rundt fingertuppen min. Litt som klør rundt fingeren min.
Molly kalles også for (Til)Krummen, muppkiss, prinsessen på erten, lite hjerte – og mye annet, hun med.
Ella har underverker hele livet var han den som tok mest plass blant dyrene her hjemme. Nå er hun borte, og plassen og stillheten etter henne er ubestridelig – overveldende. Det gir liksom ekko her hjemme når hun ikke er her.
Og det viser på kattene. Jeg er faktisk mest bekymret for Zoe, bare nei. Molly har tatt et steg videre og tar på seg litt mer, og hun vil helt sikkert ta mer plass ettersom tiden går. Det hadde jeg mer eller mindre forventet. Menn Zoe. Hun har tatt mange skritt bakover. Hun går ikke. Hun brøler (hehum, synger opera) ikke. Hun ligger stort sett på balkongen og alene – løgner. Det er virkelig ikke likt henne, og jeg kan ikke annet enn å føle meg litt bekymret.
Legg til dette at hun som vanlig kjærlighet å ligge i armene og kose, vaske meg, spinne, trampe og klør, vil ikke kose nå i det hele tatt. Egentlig ikke i det hele tatt. Hvis jeg henter henne, skiller hun seg kanskje ut (maks!) ti sekunder, så hopper hun ned. I tillegg har hun vært veldig opprørt når Karma, eller den polare blandingen Egon, vært her.
Dette med Zoe og prestasjonen hennes har blitt sterkere og sterkere de siste dagene. Hvis jeg skulle lytte til hva følelsen min sier, så jeg begynner å lure på om hun i det hele tatt vil være med lenger. Som egentlig, i tillegg til. Det er forferdelig, fordi jeg vet ikke om jeg klarer å miste en til så nærme.
Jeg er på en og samtidig overrasket og ikke overrasket over dette. Jeg var ganske overbevist om at småjentene ville reagere på en eller annen måte. Men helt ærlig trodde jeg heller at de skulle danse på bordene i reinsdyr, veldig glad for å kunne drite i fred, ikke å bli vasket i rumpa av den ekle hunden, ikke å bli jaget etter og leke med på en hundeaktig måte, og så videre.
Jeg vet ikke i det hele tatt hvordan jeg bør tenke på dette. Jeg er ikke bekymret for Molly i det hele tatt. Etter mitt skjønn klarer hun dette galant. Men som sagt hvor; Zoe. Hun er meg, akkurat i øyeblikket, faktisk bekymret for.
Det føles ikke bra i det hele tatt.