Det har gått fire uker siden i morgen, tirsdag (eller i dag, avhengig av når innlegget er publisert). Fire uker uten Ella, som er så utrolig rart. Disse fire ukene – denne måneden, har vært fylt med tanker og følelser. Det eneste jeg er helt klar på er at jeg ikke har det bra å leve uten hund.
Jeg vet at jeg maser om det, men er det noe i livet mitt som har vært åpenbart og naturlig, er det Ella. Det har aldri vært noen tvil om at hun og jeg er ment å være sammen. Hun har vært så naturlig ved min side at jeg følte meg naken hver gang jeg beveget meg utenfor uten henne. Det har vært nesten fysisk vondt å være uten henne.
Nå er hun borte, og jeg føler meg enda mer naken enn noen gang. Det er først nå jeg skjønner hvor stor del hun har vært i livet mitt. Og jeg mener ikke bare stillheten til labbene hennes mens hun beveget seg rundt i leiligheten, eller den kalde nesen hennes mot armen min, eller hennes drittsekk, høy energi, bjeffing med høy intensitet når noen er utenfor døren. Ingen, hun har vært mer enn det. Hun har virkelig vært halve kroppen min, mitt sinn og mitt hjerte.
Selvfølgelig er det ingen annen hund kan ta hennes plass. Det er det henne. Imidlertid er det hunder som kan ta sin helt egen plass i mitt liv og mitt hjerte.
Imidlertid er det ting som plager meg enormt med dette. Jeg har ikke noe imot at hun er borte – hun er akkurat der hun trenger å være; Det er jeg ikke i tvil om. Jeg klandrer henne heller ikke for noe. Det som plager meg er helt i meg selv, men er også det som gjør at jeg virkelig trenger å ha minst én hund i livet mitt.
Jeg er plaget av at jeg ikke kommer meg ut. Jeg går ikke ut i det hele tatt med mindre jeg absolutt må, nødvendigvis må. Jeg tar ut søpla, går til og fra vaskeriet eller ICA – og ut med den mulige daghunden jeg har hjemme. Karma har ikke vært her på en uke, men skal være her neste uke – da kommer jeg meg ut uansett.
Men da, Jeg blir så ekstremt jævla usosial så det er synd på det. Og selv om jeg trives veldig godt i mitt eget selskap, er det gøy å komme seg ut en gang i blant. Uten hund gjør jeg det ikke automatisk.
Jeg tar pels drapert gulv og blodflekker på gulvene under kjøring alle tider før dette. Jeg tar regn og storm, eller for den saks skyld, brennende varmt, turer jeg ikke har lyst på i det hele tatt, alle tider foran dette. Ulempene med å ha en hund oppveier ikke engang de late som fordelene.
Så for å avslutte dette innlegget på en mer positiv måte; Jeg håper jeg klarer å fylle sparekontoen min med nok penger – innen en rimelig fremtid, slik at jeg kan få min Cão da Serra da Estrela.
Helst to, men ikke alt på en gang.
Kryss fingrene at jeg kan få hunden min, i hvert fall frem til årsskiftet.