Jeg er en av dem som tror at det eneste som skjer når man dør er at man endrer form. Nemlig; du forsvinner egentlig ikke, man endrer bare form og tilstand. Kroppen vi har i løpet av livet er bare et kjøretøy vi bruker bare for å leve gjennom.
Formen vi gjenvinner når vi dør er ren energi. Som jeg har skrevet om før, er energi noe vi kan føle. Bare tenk når vi merker at en bestemt person kommer inn i et rom – det er ikke uvanlig å vite hvem det er, selv om du ikke ser vedkommende.
Ella var her i går. Jeg merket det først da jeg gikk hjem fra Ica – gikk og hentet en pakke med lydkort til min nye(gammel) adoptert datamaskin. Da jeg gikk ned trappen, merket jeg igjen hvor ekstremt rart det er å gå ut uten Ella.
På vei hjem Jeg følte hun var der. Jeg kunne nesten se henne der hun gikk, noe går foran meg som hun pleier.
Når jeg gikk og la seg ned var det enda tydeligere at hun var her. For første gang gråt jeg virkelig, egentlig skikkelig. Hun var så tydelig i følelsen. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive følelsen annet enn at det var et spesielt trykk mot huden. Et trykk jeg bare forbinder med henne. Hon føles på en bestemt måte, som ingen andre gjør.
Det føles som at noe har forskjøvet seg i meg. Så langt har jeg brukt mesteparten av tiden min på å distrahere meg selv, for å unngå å ta inn alt på en gang. Men nå tror jeg at jeg begynner å slippe inn litt mer. Kanskje er det nå den virkelige sorgprosessen starter.
Jeg vet ikke.