Jeg har hatt karma her flere dager denne uken. I tillegg har småjentene og jeg hatt mannlig besøk på rommet; Oppholde seg, en eldre polarmix gubbe på rundt ti bast som hang med oss et par hele dager. Både Molly og jeg synes det er veldig koselig, mens Zoe nektet å komme inn fra balkongen og bare hveser så snart en av hundene kommer for nærme. Muppkatt.
Jeg har ikke skrev her om en uke. Jeg har ikke klart det. Jeg har ikke hatt noe meningsfullt å si, og jeg vet ikke om jeg har noe meningsfullt å si i dag heller. Eller ja, Det har jeg – godt. En ting jeg bekymrer meg for når jeg ikke har hund på heltid, er at jeg kommer til å glemme hvordan jeg gjør det. Men jeg har ikke glemt hvordan jeg gjør det, og det er en fin følelse.
Det jeg tror er vanskelig akkurat nå, og jeg tror det er derfor jeg ikke har skrevet siden forrige innlegg, er at det er nesten to måneder siden Ella forlot meg. To hele måneder. jeg var – og er, veldig takknemlig for at hun advarte meg så langt i forveien som seks måneder, fordi det har gitt meg tid til å forberede meg, begynne å gi slipp og så videre.
Men det meg hadde glemt hvordan det føles, hvordan glemme det nå, er at når tiden beveger seg bort fra virkeligheten Ella og jeg delte, jo mindre hun er i virkeligheten jeg er i nå, alene. Uten henne.
Og jeg savner henne. Jeg savner å ha hunden min. Å ha andres hunder her er superkoselig, men de er ikke mine. Jeg har ikke noe nært forhold til dem. Og fremfor alt – de er ikke Ella.
Pluss tror jeg at det er fryktelig ubehagelig hvor fort det går, dette med hunden min som var så naturlig ved min side, som var en så utrolig stor og viktig del av livet mitt, har plutselig ikke lenger noen forbindelse til min virkelighet. Jeg vet ikke om jeg gjør det for å beskytte meg selv, men jeg har litt vanskelig for å forestille meg hvordan det var. Og det er så utrolig ekkelt. At jeg kan glemme så fort.
Det var akkurat det jeg var egentlig ikke forberedt på, selv om jeg burde vært det.
Så nå sitter jeg her etter noen dager med å tilbringe tid med hunder, og gråter som et barn. I stedet for å gå ut flere ganger om dagen, vil jeg nå sitte inne uten å gå ut døren med mindre jeg absolutt må, nødvendigvis må. Jeg har mine små jenter, men de trenger meg ikke på samme måte som en hund.
Men fremfor alt jeg savner min hund. Og det verste av alt er at uansett hvordan jeg bærer meg, uansett hvordan jeg vrir og snur meg, det vil aldri bli det samme. Ella kommer ikke tilbake. Hun er tilfeldigvis død.
Og slik blir det veldig smart, denne planleggingen av en ny hund. Jeg vil ha en, så planene endres ikke. Men for hvert skritt jeg tar i planene mine, for hver krone jeg sparer, Jeg tar enda et skritt bort fra Ella. Min Ella. Min virkelighet er i endring, og i den nye virkeligheten er ikke Ella der.
Og jeg forstår ikke, bare nei, hvordan jeg kan leve i en virkelighet der Ella ikke eksisterer. Jeg forstå ikke.
Disse dagene når Jeg hadde Karma og Egon her, for første gang møtte jeg folk utenfor som jeg snakket med. Fortalt om Ella. En av dem visste ikke, den andre hadde hørt det. Det snakkes blant hundeeiere rundt her – som det gjør overalt, jeg antar.
Jeg vet ikke hvorfor Jeg var så trist akkurat i dag. Sikkert fordi jeg synes livet er så fryktelig tomt og kjedelig uten hund. Hunden min. Min Ella. Den absolutt eneste fordelen med å ikke ha hund hjemme akkurat nå er at jeg slipper å gå ut når det er varmt.
Men det er også den eneste fordelen.