I mangel av egen hund har jeg tatt på meg å være hundepasser/barnehage for noen hunder, litt nå og da, om sommeren og utover. Det jeg har lagt merke til i meg selv om det er at jeg absolutt liker dem alle, men også at jeg liker en viss type hund mer, og at jeg har problemer med å involvere meg mer enn nødvendig i å skape relasjoner med dem.
Det er noen forskjellige grunner til det. En av dem er dette med rutiner. For første gang på ti år lever jeg uten hund (fanen min, hvordan det er kjipt å skrive det så tydelig), som gjør at rutinene rundt det å ha hund automatisk forsvinner. Jeg trenger ikke å tilpasse dagen min til en hunds behov for å gå ute. Og de gangene det faktisk er en hund her, forstyrret mine nye rutiner. Jeg tror ikke dette vil plage den gjennomsnittlige personen mye, men for meg som bor med bipolar lidelse og har blant annet problemer med å holde døgnrytmen i orden uten noe som støtter det, det blir en ganske stor justering.
Av den grunn Jeg merker nå, når jeg har polarblandingen Egon, tio bast, her, at jeg foretrekker å ha hund her så lenge som mulig av gangen. Egon kom hit sist søndag og blir her til tirsdag neste uke. Det liker jeg, for da blir det rutine, og også hyggelig, i stedet for å forstyrre rutinene som har blitt for meg uten hund.
En annen grunn til at jeg synes det er vanskelig å engasjere meg med hunder som kun er her for dagen, en eller et par dager av gangen, er at de ikke er mine hunder. Jeg vil ikke bli for glad i dem, for de drar snart likevel. I tillegg har de en matematikk (mesteparten av tiden) eller mestre de liker mer enn meg – som er naturlig og som det skal være. Men det er liksom en av de største grunnene til at jeg vil ha min egen hund; forholdet.
Nå som Egon er her så lenge, Jeg merker at jeg synes det er lettere å bygge et forhold til ham. Jeg har alltid likt Egon – han er en stor badass for hunder, men det merkes at han er gammel.
I motsetning til Ella, Egon er ingen motemodell. 😀 Han hadde absolutt ikke noe ønske om å se i min retning. Dette er etter dagens lengre tur, hvor Egon ble sliten etter litt mer enn halvveis. Han nektet å gå inn i trappeoppgangen da vi kom hjem, og ville legge oss og hvile en stund på plenen før vi gikk inn.
Den gamle mannen, dåråh. ♥
Jeg og Egons mester (hvis mor nå har Egon, på grund av hussens barn, jobbtider osv) har vært venner siden hundene våre var små (og hang på rasteplassen her i nabolaget), og jeg vet at Egon ikke har vært en enkel hund å ha heller. Men nå er han rolig og fattet, akkurat som Ella ble da hun ble gammel, og super koselig.
Jeg merker at jeg uten å nøle kunne tenke meg å bo med Egon på heltid.
Og det er litt på grunn av det Jeg vil ikke feste meg til andres hunder. Egentlig ikke sånn. For på tirsdag drar Egon hjem til familien sin. Selv vil jeg sitte her på rumpa uten å bevege meg fra stedet med mindre jeg må gå og søle all teen jeg har hellet i meg selv.
Tapet av Ella. Det føles ikke slik rart at jeg ikke vil like andres hunder mer enn nødvendig. Jeg liker det ikke sånn, men bare nei, fordi jeg savner min Ella så fryktelig, og lengter så sinnsykt etter en ny (min!) hund (fordi jeg av åpenbare grunner ikke kan bo sammen med Ella lenger), er det slik.
Hva jeg foretrekker, av hundene jeg har hatt her i løpet av sommeren og skal ha her fra nå av, er å ha dem her så regelmessig som mulig, og gjerne lengre perioder av gangen. For jeg vil heller ikke komme så langt fra hunderutinene mine at jeg blir lat og nærmer meg tanken om at jeg kanskje ikke vil ha en rasehund, banebrytende bekvemmelighet.
Vanskelig, dette – hovedsakelig fordi jeg tross alt liker alle hundene jeg har hatt her. De er hyggelige og koselige hunder, hele bunten, på forskjellige måter. Men som sagt hvor; de er ikke mine, og det ser ut til å være i veien for at jeg ønsker å bli følelsesmessig involvert i dem for mye.
Det er det forresten en annen fordel med å ha hunder regelmessig, heller enn nå og da. Jeg har mistet fryktelig mye kondisjon og utholdenhet siden Ella ble gammel – og enda mer nå i løpet av sommeren, da jeg nesten ikke var ute i det hele tatt, og de gangene jeg har vært ute, har ikke gått så langt på grunn av varmen.
Så jeg håper virkelig det at matten til hundene vil jeg eventuelt ha på heltid (man – fred) faktisk få en jobb, slik at det blir slik. Jeg både trenger og ønsker de rutinene det gir. Jeg vil ikke miste det for mye, til den dagen jeg henter hjem en ny (min!) hund.
Og inntil videre la det være som det er; det er som å bare vente og spare penger og håpe på at det kommer valper fra Sveriges eneste oppdretter av Estrela.