Oppholde seg, Oh, Oppholde seg. Jeg har polarblandingen Egon her, og her om dagen skjønte jeg (selv om jeg faktisk allerede visste det) at Egon faktisk er ganske høy i rangering, når det kommer til hunder og deres sosialt samvær på rasteplasser. Jeg var nemlig opp til paddocken for at Egon skulle møte et par Border collie-gutta jeg skal ta med ut lørdag kveld når han er her.
Det er visse ting som viser at en hund er høy i rangering. For eksempel når halen er rett opp og hundens kroppsspråk veldig tydelig viser at han eller hun har god selvtillit og tenker høyt om seg selv. Omtrent som dalmatineren Sigge som har vært her og kommer hit igjen nå og da, fremover. Egoet har også en høy hale og sier med hele kroppen at han virkelig står for det han tenker og tenker, og ikke trekke seg tilbake hvis noen sier noe annet.
Selvfølgelig var det det dominanstyveri i rastegården. Flere ganger, Jeg holder meg i utgangspunktet utelukkende til de mest obskure og ukjente hunderasene som vanligvis er en form for husdyr. Ingenting som ble til en superkamp, men nok til at jeg følte behov for å blande meg inn og skille de involverte hundene; inkludert Egon. Han likte ikke å bli fortalt – alt, faktisk. Men noen ganger får du ikke det du vil, selv om du heter Egon, det bare er.
Jeg har ikke hatt en hannhund før, men i følge de som har hatt det er ikke hannhunder det samme “farlig” når det er konflikt, som tisper. Helt siden Ella ble unghund har jeg valgt å ikke ta henne med til kennelen, eller for den saks skyld, hilse for mye på andre hunder. Spesielt andre tisper. Ella har vært ganske skarp og noe skarp i kontaktene med de fleste andre hunder. Det har vært noen få hun har kommet godt overens med, men de gangene hun kom i slagsmål var det ikke gøy å se på (eller for å avbryte, for den delen).
Dette er min største svakhet. Å føre tilsyn med flere hunder sammen og vite når det er på tide å avbryte, for å se de tidligste tegnene på at noe er på gang, og så videre. jeg er, generelt, ganske flink til å se på en hund om gangen hva som foregår. Jeg kjente Ella ut og inn, så det var henne, bortsett fra energinivået, veldig lett å avbryte en oppførsel av. Men når det kommer til hunder jeg ikke kjenner så godt, er det litt vanskeligere.
Det fikk meg skjønt å tenke litt. Hunden jeg etterhvert skal få er av en rase som er ganske dominerende i seg selv. Jeg og hunden vil ikke ha noe problem, men jeg begynte å tenke på hva jeg skulle gjøre med daghunder. Jeg har ikke noe ønske om å måtte skille hunder som havner i dominanskamper nå og da. Og faktum er at hvis alle hunder er ukastrerte (som jeg vet at BC-gutta er) før eller siden blir det en slags kamp om hvem som er størst, tøffeste, mest fantastisk, sterkest og så videre. Med tanke på at hunden min vil være minst dobbelt så stor som BC-gutta… *sier ikke mer*
Så dette vil være, tror jeg, min største utfordring fremover. Sørge for at hunden min jobber med andre hunder uten å komme i slagsmål. Normalt sett tror jeg ikke dette nødvendigvis trenger å være et problem, men med tanke på at jeg vil utfordre meg selv med noe annet enn en ekstremt høyenergihund, det føles unektelig spennende.
Kanskje det blir en fokus, fremover, når jeg faktisk har valpen min som blir til en unghund og en voksen hund. Hvordan møtes, håndterer og oppdrar en høyt rangert hund, og sørger for at den fungerer med andre hunder uten oppstyr og slåssing. Jeg tror faktisk jeg skal begynne å lese meg opp litt om akkurat det. Fordi uansett; det blir en helt annen type hund enn Ella. Uansett hvor høy energi denne nye hunden har, det vil aldri nå Ellas nivå. Imidlertid vil den mest sannsynlig se seg selv som høyere rangert enn Ella noen gang har gjort.
Det er unektelig mange tanker om dette. Jeg skal prøve å få noen av dem ned etter hvert. Mange av dem vil handle om meg selv, fordi det er hos meg at hundens stabilitet begynner og slutter.
Er jeg helt dum i hodet hvis jeg blir litt spent ved tanken på dette? 😀