Det er begge for- og ulemper med å ha Egon her i litt over en uke. Fordelene er ganske mange; Jeg kommer ut slik jeg vil, Jeg får hundekos, Jeg har hele sofaen og hele sengen full av korte, hvite og grå pelstråder, Ego og småjentene (kattene) gå bra sammen… Men det er også ulemper med dette.
Takk og lov er det bare én ulempe. En stor en, sikkert, men likevel – bare én. Det er slik at mitt eget sorgarbeid etter Ella gjør at jeg ganske brutalt tvinger meg selv til å glemme ting som at jeg faktisk synes det er fint å gå ut flere ganger om dagen. Sikkert, det er tradisjonelt noen ganger. Noen dager har jeg ikke lyst til å gå ut i det hele tatt – men det er bra for meg å gjøre det, og selv om jeg allerede vet om det, Jeg blir spesielt minnet om det nå som Egon er her.
I det hele tatt Jeg blir minnet på hvordan det er å ha en hund. I tilfelle jeg skulle glemme det, jeg mener. Og faktum er at hjernen min tvinger bort ting som ikke skjer akkurat nå. Det gjør det automatisk og er noe jeg synes er veldig vanskelig å administrere og kontrollere. Det har ingenting med Ella å gjøre, men er rester fra ulike traumatiske opplevelser som barn. Men nå blir jeg veldig tydelig minnet om hundelivet.
Dessuten tilfeldigvis jeg liker Egon mye. Egon er en hund jeg lett kunne tenke meg å leve med på heltid (som jeg skrev i forrige innlegg). Han er den eneste av hundene jeg møtte i løpet av sommeren, hvor jeg hele tiden må tenke at jeg ikke skal si ting som “Matematikk tror ikke det”, “matte må bare”, “du og mamma” og så videre. Jeg liker alle hundene jeg møtte i sommer, men Egon er spesiell.
Jeg begynner å bli det også litt stresset over at Egon skal hjem om et par dager. Vi har i morgen og tirsdag igjen – tirsdag kveld kommer Egons herre og henter ham. Noe som betyr at jeg har en ny rad med dager foran meg hvor ingenting skjer. Jeg skal ut like lite som før Egon kom hit sist søndag.
Jeg elsker å kose med småjentene mine også – bare noe annet mangler, men kosedyret ser annerledes ut, og de har ikke størrelsen til seg på samme måte som både Ella og Egon (selv om, for å være ærlig, Ella var ganske liten og petite for en kvinnelig schæfer).
Så jeg savner Ella. Jeg savner forholdet til Ella min så jeg tror jeg knipser. Og så knytter jeg meg til Egon, for han er en hund som lett kan knyttes til. Men han er også gammel. Han vil heller ikke være tilstede lenge, som betyr at før eller siden forsvinner han også. Det betyr at jeg også kommer til å savne ham når den tid kommer, selv om han og jeg ikke hører hjemme på den måten.
Men mest savner jeg det hunden min. Min Ella.
Ikke misforstå meg. Jeg gleder meg til å få en ny hund. Jeg ser frem til å bygge et nytt forhold til en ny hund. Men det tar ikke unna at jeg mistet et av mine nærmeste forhold – Hun. Det gjør ikke tapet mindre på noen måte. Jeg er ekstremt takknemlig for å ha hatt Ella i livet mitt, og jeg vil være like takknemlig for neste hund. Og den neste igjen. Men den kunnskapen gjør det uansett ikke morsommere eller lettere. For jeg savner hunden min så utrolig.
jeg har gledet meg å ha Egon her, og jeg kommer til å savne han når han drar hjem igjen på tirsdag. På torsdag får jeg hundebesøk igjen. Da kommer dalmatineren Sigge hit for dagen. Å faste i over en dag er ikke det samme som å henge en hund i over en uke.
Eller ti år, for den delen.