Jeg lever med det bipolar lidelse, så for meg personlig, som menneske, er spørsmålet om balanse mellom det hele, viktigst. Det kommer før alt annet. Dette er faktisk tilfelle for hunder også – for ikke å snakke om menneske-hund-forholdet. Jeg innså dette ganske nylig da jeg tenkte på det.
Ideen oppsto når Jeg tenkte på Lilo, og det jeg skrev i mitt siste innlegg om å hjelpe henne med å bygge opp selvtillit. Jeg så nemlig en episode av Balansguiden, en liten serie med klipp med Alexandra Ortega og hennes kollega Linnea (og et etternavn jeg har glemt). I denne spesielle episoden snakket de om hvordan vi mennesker liker å sette merkelapper på hundene våre – som for eksempel at en hund oppleves som utrygg og usikker. Poenget de jobbet knallhardt for å få frem var at det er forskjell på å være utrygg/utrygg i en situasjon, og det å ha usikkerhet/usikkerhet som en grunnleggende egenskap.
Kombiner den tanken med min egen tanke om at Lilo ikke er en utrygg hund, da skjønner man fort at hun ikke trenger hjelp til å bygge opp noe selvtillit. Fordi hun allerede har selvtillit.
Når jeg tenkte meg om turen vår i dag, Jeg kom frem til at mens hun på den ene siden stoppet med jevne mellomrom for å stå og se på blant annet biler, hun søkte ikke min støtte. Hun sto nesten en hel båndlengde unna meg, og selv om halen var mellom bena, oppfattet jeg henne ikke som redd, engstelig eller usikker.
Nysgjerrig, ettertenksom – og, med et ønske om å finne ut mer, men helst på litt avstand uten å engasjere seg direkte.
Jeg liker å møtes en hund som til tross for at hun var i en så alvorlig situasjon tidligere i livet, har likevel en ryggrad som heter duga og som trinn for trinn oppdager en helt annen type liv.
Og det tror jeg beste jeg kan gjøre for Lilo er faktisk ikke “hjelp” henne til å bygge noe. Det beste jeg kan gjøre er å tilby balanse, slik at hun selv får rom til å utvikle seg helt på egenhånd. Hun trenger meg ikke for det. Jeg kan veilede henne og vise henne hvordan ting fungerer, men hun kan og bør gjøre resten selv.
Det kommer aldri være det samme som å gjøre ting med din egen hund, men jeg synes vi bør fokusere på helt hverdagslige opplevelser. Gå turer, se på biler, sykler, mennesker, skog, hus og så videre. Kanskje ta en buss og gå inn til byen.
Fordi hele greia er at hun er påvirket av hvordan jeg (og selvfølgelig moren hennes) håndtere hennes erfaringer. Jeg bidrar med balanse slik at hun kan oppleve ting i fred, hun har full plass til å være seg selv og utvikle seg på en positiv og sunn måte.
Det er med folk som dette tanker og innsikter tenker jeg (!) at hjemme hos meg er det viktigste ikke å trene eller være på en spesiell måte. Her er det egentlig viktigst at hunder får være seg selv. Slik at alt fungerer så smidig som mulig, for alle parter – ikke bare for meg eller for hunden, så balanse må være det viktigste. Deretter retning, og med det mener jeg ikke om vi skal gå til høyre eller venstre, uten at jeg som person er tydelig på hvordan ting skal fungere.
Dominans, hvis du ønsker det. Med tillegg til at forskjellige hunder trenger å få retningen påpekt på forskjellige måter.