Zoe er, langt på vei, den fineste katten jeg noen gang har bodd med. Herregud, hvordan den katten kan gjøre meg gal. Hun går rundt og brøler, mest bare fordi hun kan. Det insisterer hun på, så snart jeg strekker meg for å klappe eller hente henne, holder hånden min mellom forpotene hans og slikker meg febrilsk. Det kan være kjempegøy – noen ganger, men ikke hver gang.
Sorry den crappiga mobilbilden – noen ganger er det nærmere for hånden enn kameraet.
Zoe er som Ella, sitter fast i en kattekropp. Hun er like pushy og overdrevent sosial, og nekter å ta nei som svar. Zoe kom til meg da hun var rundt ett år gammel. En av mine beste venner har mange kontakter i katteverdenen, og Zoe var en herreløs katt. Hun kom seg løs mellom E4:og jernbanen i Sundbyberg. Jeg hadde nettopp mistet Sagaen min (første katten jeg har hatt siden kattungen) og sørget over henne mer enn jeg sørget over noen andre, tror jeg. Jeg hadde absolutt ikke noe ønske om å motta en ny katt, ikke engang som nødhjem.
Men så fikk jeg det å vite at det var en svart katt, og siden jeg bare vil ha svarte katter, sa jeg ja til å ta henne med hjem.
Som en ung katt var Zoe er ekstremt frekk. Hun var typen som klatret hver eneste bakke, flat overflate som var her hjemme. Når hun først var der, moret hun seg med det spillet som katter har for seg selv, når de liksom bare prøver å pirke på noe for å se hva som skjer. Og tenk – hver gang ting ramlet ned fra bokhyller og vinduskarmer. Dessuten var hun utrolig redd for Ella (som slett ikke er egnet til å overraske; Hun var ca 4 – 5 måneder gammel, ekstremt selvsikker med kattene, og uten noen som helst respekt for fresende og skarpe klør).
Til tross for det bestemt meg etter en stund for at Zoe skulle få bli, og det har hun gjort.
Zoe har alltid vært det klønete. Det har heller ikke blitt bedre med årene. Som ungkatt fikk hun og min da gamle katt Sotis, i løpet av en kort periode, tørrfôr til kattunger. Tanken var å gi dem et godt utgangspunkt (tips fra en katteoppdretter jeg kjenner), men det eneste som skjedde var at Zoe ble feit. Gjennom årene har det ikke gitt etter, men hun har fortsatt å være feit – og det har selvsagt ikke gagnet hennes klønete.
Det er neppe det Jeg kan skrive dette innlegget, fordi hele poenget med det er å fortelle Lillestrømpen min, min Slickepott og Muppet gjør seg klar til å gå, hun med. Siden Ella forlot meg har Zoe generelt vært gretten og gretten med de fleste hundene som har vært her. I dag skjelte hun ut Mysak (som jeg er hundepasser spiste i løpet av uken fordi moren hans, en av mine beste venner, er på vei for å parre en av kattene hennes) som ikke gjorde annet enn å stå litt for nærme og lukte litt på henne. For første gang begynte jeg å lure på om Zoe har det vondt, og det er derfor hun blir så sint.
Legg den til, det faktum at hun nå er både treg og klønete. Hun og Molly spiser i vinduskarmen i stua, og til tross for at jeg laget en stige til henne ved hjelp av en stol og en klo-ting, hun har problemer med å reise seg. Vekten hjelper ikke en bit, selv om hun faktisk har klart å gå ned ganske mye i vekt de siste månedene (siden jeg fant Mjaus tørrfôr til kastrerte innekatter).
Så plutselig står det Jeg står foran tanken på at jeg ikke bare mister Ella i år, men også Zoe. Hun må være så god som få, men Zoe hører med og med meg like mye som noen av de andre.
Å miste Ella er nesten mer enn jeg kan takle. Å også miste Zoe – Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal håndtere det, Jeg må innrømme. Jeg har ikke bestemt meg 100% enn, men med tanke på hva jeg vet om katten min er det mer eller mindre gjort. Du må bare over den siste lille barrieren, og deretter for å gjøre en avtale.
Da er det bare å håpe Molly holder seg frisk, munter og våken slik at jeg ikke trenger å miste dem alle på ett år.