Jeg har ikke skrevet på en stund, fordi jeg ikke har følt at jeg hadde noe meningsfullt å si. Det er mange ting som går gjennom hodet mitt, og dette med hunder er en av dem. På godt og vondt, kan jeg si, fordi tankene er både positive og.. ikke nødvendigvis negativt, men ikke positivt heller.
I noen uker har det vært flere hunder her, ganske intens. Lille Bichon Havanese Mysak har hengt mye her av og på i et par måneder, når moren har vært ute på eventyr med sin nå gravide katt Tjorven. Så har Egon, den store polarblandingen jeg er så glad i, vært her noen dager. Og så Lilo, selvfølgelig. Den siste uken har ting endret seg, så jeg har hatt to hunder hjemme nesten hele tiden.
Jeg vet ikke om det kommer an på det, eller om det er noe annet som gjør at jeg har en periode hvor jeg var litt trist over Ella. Det er naturens gang at hun over tid havner mer på den måten den var (når) og den andre – andre hunder, for eksempel, fortrenger hennes tilstedeværelse i det som er (ikke). Jeg vet det er slik, og det er ingenting som er egnet til å overraske.
Men det gjør meg dessverre ikke mindre trist.
Til, nesten seks måneder senere savner jeg mupplisaen min så jeg snapper. Jeg har blitt vant til at det er tomt. Jeg har blitt vant til det (dessverre!) ved å slippe å gå ut rett før jeg legger meg. Jeg har blitt vant til å slippe å lage maten hennes mens vannkokeren gjør sitt til dagens første kanne te.
Men jeg kan fortsatt ser knapt på bilder av henne. Jeg ser på kanten slik at jeg ser ut av øyekroken, men jeg kan ikke se rett på et bilde av min Ella. Det går bare ikke. Det skal legges til at det er snart tre år siden min far gikk bort, og jeg har fortsatt vanskelig for å se bilder av ham; det er det samme der.. Jeg ser litt utenfor bildet.
Og mens jeg den ene siden synes det er veldig koselig å ha andre hunder hjemme, hundene mine er ikke det. Jeg har ikke det samme forholdet til dem, selv om jeg liker dem alle. Ego er den hunden som gir meg mest motstand, og han er derfor den jeg forholder meg mest til. Lilo er den som er her mest, og hvem trenger meg mest. Mys.. han er stort sett bare dum. 🙂
Men som sagt hvor; ingen av dem er mine egne, og jeg tillater meg derfor ikke å danne så nære relasjoner med noen av dem. Jeg kan bare se hvor glade de blir når folket deres kommer for å hente dem, og husk hvor hysterisk moderlig Ella var, og hvor hysterisk glad hun var da vi var fra hverandre og så hverandre igjen. Og så kan jeg lengte etter å ha den igjen.
Å ta vare på andres hunder er super koselige, og det er utrolig mange fordeler med det. Blant de viktigste er at uten Ella får jeg muligheten til å faktisk bli kjent med andre hunder, som ærlig talt var vanskelig når hun var tilstede. Det får jeg innsikt i, og hvordan, sannsynligvis de fleste hunder, fungerer annerledes enn min mupp.
Men det går ikke å sammenligne med å ha sitt eget. Det er ikke engang i nærheten av å kjenne sin egen hund ut og inn, og vit at hunden kjenner deg like godt. Og det er forholdet Jeg savner mest av alt. Meg og hunden min.
Så jeg kan ikke gjøre det spesielt mye annet enn å sørge for hunden min, og håper at det kommer valper fra den eneste svenske oppdretteren av Estrela.