Jeg har alltid hatt to katter. Hver gang jeg har mistet en katt, har det føltes superviktig å få en ny så snart som mulig. Den lengste tiden som gikk mellom et tap og en ny katt tror jeg var mellom Sotis og Molly – en måned eller så. Mellom Saga og Zoe tok det nøyaktig to uker.
Derfor er jeg liten overrasket mens jeg ser på Molly for å se hvordan hun tar dette med at Zoe ikke er her. Hun tar det overraskende bra, selv om hun var ganske forvirret over at Zoe var i bæreren først før vi dro, og så at transportburet var tomt når jeg kom hjem igjen. I løpet av kvelden i går lå hun på krakken på kjøkkenet og så flere ganger ut i gangen med store øyne og et noe overrasket blikk. Min personlige gjetning er at hun så Zoe.
jeg har vært ekstremt sliten over dette å få en ny katt etter Zoe. Det er mange grunner til det – inkludert gruppedynamikk. Hver gang du trekker fra eller legger til, gruppedynamikk endres, og vi har hatt mange endringer her de siste seks månedene. Kanskje det burde være over, til valpen vår dukker opp. Og ja, sier jeg vår valp – fordi det blir det. Min og Mollys.
Det er merkelig og uvant med å leve med bare én katt. Herregud, det har knapt gått en og en halv dag, så det er ikke så rart. Men jeg er fascinert over at følelsen jeg får fra Molly er at hun liker å være singelkatt.
Og det er klart som hun får. Hvis hun ikke vil ha en venn, da trenger hun ikke. Der må jeg liksom bare lytte og akseptere. Omtrent som hvordan jeg lyttet til både Ella og Zoe med tanke på når det er på tide å reise.
Men jeg kan ikke slutte å bli fascinert av, og synes det er litt kult, at følelsen jeg får er så tydelig. Jeg forstår at Molly har det helt fint med at Zoe er ferdig, og nå tror hun det er på tide å ha moren sin uten noen annen katt.
Hvem er jeg til å argumentere?
Da kan du dette er selvfølgelig i endring. Jeg er ok med å ha både en og to katter, jeg merker det. Men akkurat nå vil Molly være alene med meg, og da skal hun få lov til å være det.
Hvor ekstremt rart og absurd følelse dette er. Jeg sitter liksom her med haken litt i bakken – og jeg bor i tredje etasje, så det er ganske dyktig jobbet, faktisk.