Jeg følger spesielt mange mennesker på YouTube, og delvis på Facebook. Det handler om alt mulig, som i ganske stor grad inkluderer hunder. Selvfølgelig. Jeg er tilfeldigvis interessert i fond, i tillegg til. 😀 Jeg følger noen svenske hundemennesker, og desto mer fra USA (!) og et par fra Storbritannia. Hvorfor? Å gi meg selv et bredt spekter av kunnskap å velge mellom, selvfølgelig.
Etter en stund tenker, har jeg kommet til den konklusjon at jeg tror at du velger hvilke filosofier og måter du vil tilbringe tid med hunden din, basert på valgt rase. De fleste hunderaser som vanlig mann har er det jeg vil kalle “normal”. De er snille, lett å heve, krever ikke mye av sitt menneske – og da trengs det kanskje ikke så mye ledelse og kommunikasjon, som er det som interesserer meg.
Selv er jeg på generelt ekstremt uinteressert i den typen hund. Jeg vil ha en hund som krever mye av mennesket sitt, og jeg vil ha et spesielt forhold til hunden min. Av den grunn er jeg mest interessert i hunder som mange opplever som tøffere og tøffere, selv om det ikke nødvendigvis er arbeidshunder.
Jeg skal prøve hold meg kort, men det er noen ting jeg virkelig stiller spørsmål ved om den positive forsterkningsfilosofien, som jeg trodde jeg skulle ta opp.
For eksempel; på hvilken måte det er feil å kreve akseptabel oppførsel fra hunden din, og å informere hunden om det?
Har du en hund med sterk vilje og oppfinnsomhet, hvordan kan du stole på at den positive forsterkningen fungerer i skarp modus?
Mens jeg og en side kan være enige om at positiv forsterkning fungerer for læringsformål – hva gjør du når hunden trenger å vite hva du har lært den, men nekter av en eller annen grunn å gjøre det? Dette gjelder blant annet og fremfor alt, hunder som brukes i krevende arbeid; politihunder, militære hunder, vaktmann med hund, og så videre.
Hvorfor virker du anta og anta at alt som ikke er positiv forsterkning betyr å straffe hunden? Å korrigere en hund er ikke automatisk det samme som å straffe den.
Det er enormt mange spørsmål som jeg tror denne metoden lar være ubesvart. Dessuten tror jeg den utelater et stort antall hunder som den rett og slett ikke er egnet for, annet enn i ren læring.
For ikke å snakke om at hver enkelt person som følger denne metoden er så ekstremt utilgivende og urimelig overfor andre metoder. Jeg tror det er det vanskeligste for meg å forstå. Selv om det er klart; det er det samme med politikk, religion og barneoppdragelse (og mange flere ting).
Min personlige mening er at jo flere ting du åpner deg for, jo bedre blir du til å sortere og velge ut delene du vil bruke selv. Det ville vært utrolig interessant å vite hvor mange som driver med positiv forsterkning, som i all hemmelighet føler at det ikke er helt nok.
Dette spørsmålet om om du velger en tilnærming til hunden din som passer med den type hund du har valgt, er interessant. tror jeg, i alle tilfeller. Jeg kjenner faktisk ikke så mange som har det jeg kaller “normal” Hunder. De fleste jeg kjenner på nært hold som har/hadde hunder, har hatt krevende hunder. Til ved ledelse og kommunikasjon har vært ekstremt viktig for oss.
Med andre ord, tanken med Dette innlegget var for å begynne å snakke om folk jeg følger på sosiale medier, men jeg merker at det er mest kritikk. 😀 Jeg kommer inn på enkeltpersoner i neste innlegg, helt enkelt.
Spørsmålet om ledelse og kommunikasjon er også ekstremt interessant. Er det noe jeg synes er kjedelig med begrepet “trene hund”, så det er at jeg ikke føler at det nødvendigvis gagner forholdet til hunden min. Sikkert, er du heldig, synes hunden det er gøy – men sent, når? For meg gir ikke trening automatisk selvtillit. Tillit kommer av at hunden vet at den kan stole på at jeg er der når det trengs, at jeg er trygg og stabil og gir hunden rom til å være seg selv og samtidig utvikle meg.
En ting opplever jeg at de som driver med positiv forsterkning går glipp av, er at ledelse og kommunikasjon på ingen måte handler om å trene en hund. Det handler om din egen holdning til hunder, hvordan man oppfører seg og hvordan man kommuniserer.
Som med alt ellers har vi mennesker en tendens til å forsterke forestillingen om at vår egen sannhet er den eneste, gjennom det vi velger å lese, lytte til, Jeg vet, og så videre. Dette gjelder også hunder. Jeg gjør det – selvfølgelig, også. Jeg velger hvem jeg følger med stor omhu. Noen følger jeg slavisk, andre ser jeg litt av og til, og så er det faktisk noen jeg vanligvis helt nekter å se noe med fordi jeg synes holdningen og filosofien deres er så feil at jeg snapper. Noen ganger kan jeg tenke meg å se noe uansett, men det tar vanligvis bare et par sekunder før jeg husker hvorfor jeg nekter å se den.
Cesar Millan er den første hundepersonen jeg oppdaget, og det var det mange, mange år siden. Men han er ikke den eneste som har sine egne fornuftige tanker og ideer – det er flere. Fremover skal jeg fortelle litt om hvem jeg følger, og hvorfor. Jeg vil også ta opp en eller noen få, som jeg valgte å ikke følge – og hva gjør at jeg ikke gjør det.
Hvis den har rømt noen, Dette er noe jeg synes er så utrolig interessant. Jeg kan sitte i timevis og se på klipp som tar for seg ulike problemstillinger knyttet til hundeatferd, og hvordan du kan avhjelpe dem – ikke nødvendigvis med trening, men gjennom hvordan du forholder deg til og kommuniserer med hunden. For meg slår dette hundetrening hvert minutt hver dag.