Nå er det nesten på tide å hente Boyo hjem. De intense hundeukene er over, og jeg har prøvd å hvile så mye som mulig – som har gått slik, i ærlighetens navn. Jeg er ikke et dugg stresset over at han endelig kommer hjem, men jeg er stresset over at toget går inn i helvete så tidlig. Jeg har problemer med å kontrollere døgnrytmen min på en normal måte, som gjør det hele til et eventyr.
Det jeg har gjort er å begynne å forberede her hjemme. Jeg har ryddet opp i gangen, fjernet sko, gått gjennom alle kurver, stuet bort og tok frem Ellas gamle bånd, leker og så videre. Jeg holder på å rydde litt på kjøkkenet, hentet fôretønnen – som tidligst må fylles i morgen. Han får fôr i en uke eller så fra oppdretter, så det haster ikke. Men på den andre siden; det kan være greit å få det gjort, da slipper jeg å fikle med det senere.
Jeg har også begynte å pakke sekken med det jeg skal ta med meg. Så langt er det bare ting for Boyo. Hvis jeg tar med te, Jeg får ikke teen klar før jeg drar hjemmefra. Men absorberende underlag, halskjede og bånd, liten leke, vann- og matskål, bæresjal og så videre, er pakket og klar.
På den store siden Alt i alt føler jeg meg ganske fornøyd med dette. Jeg har alt jeg trenger i en god stund fremover, Jeg har en ganske klar plan for hvordan jeg skal takle romrenslighet, og resten – det vil liksom løse seg over tid. Jeg har tanker om hvordan og når vi skal drive miljøtrening, og jeg vil begynne å invitere venner over for å øve på dette med å møte gjester ved døren og så videre.
Jeg trenger og vil ha en hund som ikke viker unna lengtet etter dette. Jeg vet jeg tusler om det, men helt siden jeg tok med Ella hjem som valp, har jeg visst at jeg vil ha en ny hund etter henne. Jeg har ønsket det helt siden jeg mistet henne, og nå har jeg funnet ham. Ikke det jeg tenkte om meg selv i det hele tatt, men tydeligvis kan jeg overraske meg selv – og det er litt gøy.
Jeg føler det også veldig godt å være så godt forberedt. Selv om jeg var belest da jeg hentet Ella hjem, hun var fortsatt min første hund og det var mye å lære. Nå har jeg mer erfaring, og jeg er også ganske nerdete på hvordan man sosialiserer og håndterer hunder, så jeg føler meg enda mer godt forberedt enn jeg gjorde med Ella. Det er slik jeg lærer å legge merke til hva som vil være problematisk med Boyo. Det blir nok ikke de samme tingene som med Ella – de er tross alt ikke samme hund, selv om begge er svarte hyrder.
Alt som gjenstår å gjøre er; ferdig med å pakke sekken, fyll matbingen og sett Boyos første hundeseng på soverommet. Jeg skal også støvsuge og moppe gulvene etter disse hundeukene, og noen andre godbiter.
Men bortsett fra det – Molly og jeg er klare for å hente valpen vår hjem. ♥