Som dere sikkert husker ble jeg bitt i hånden da jeg skulle klippe klørne til den finske lapphunden Floki for noen måneder siden. Det har gjort meg plutselig, selv om jeg aldri har følt det slik før, har blitt litt forsiktig og litt latterlig når det kommer til det. Fremfor alt angående Floki, men også i min tankeverden om negleklipping spesielt.
Boyo er tolv uker i dag, og det feiret vi med en tur i lysløypa sammen med Lilo.
I fare for et rotete og hoppende innlegg; Jeg skal fortelle dere om hvordan jeg klarer negleklippingen med Boyo, og det er noe jeg inntil helt nylig ville ha foretrukket å holde for meg selv, faktisk. Vi har klippet klørne ved et par anledninger, og det har fungert – skikkelig. I forgårs skulle vi gjøre det igjen, og han mumlet fullstendig. Han piper på grensen til å brøle, sprutet, ål, kastet kjeven rundt seg og kjempet som en gal for å slippe å være med på dette.
Nå kommer den første utskeielsen. 🙂
Da jeg tok hjem Ella på åtte uker Jeg hadde aldri klippet en hunds klør i hele mitt liv. Jeg visste ikke hva jeg kunne forvente, men var bestemt på at det ville fungere. Det gjorde det også, og siden har vi aldri gjort det, gjennom hele livet til Ella, hadde noen problemer med det. Med tanke på at Ella kom fra Forsvarets avlsbestand, var hun utrolig sterk og mentalt tøff, og kunne takle veldig høye krav og press allerede som valp.
Boyo er ikke det tatt opp av Forsvaret. Jeg finner ham i grunnen halvdød sammenlignet med Ella, og også veldig myk. Dette roter det litt til i hodet mitt, fordi jeg er vant til å håndtere hunden min på en spesiell måte. Jeg blir litt forvirret, og faktisk ganske blodig. Det blir litt sånn tror jeg “Hvor mye etterspørsel kan jeg stille?, og hvor fast i mine krav kan jeg være”, som ikke favoriserer kloklippingssituasjonen (for eksempel).
Så når vi skulle klippe klørne i forgårs, jeg var litt i tvil om hvilken metode jeg skulle bruke. Siden Boyo er så forskjellig fra Ella, tror jeg et sted jeg tenkte at jeg skulle prøve dette med positive metoder – i hvert fall i større grad enn jeg gjorde med Ella. Men da, det fungerer ikke for meg. Ikke når jeg har en valp som kaster raserianfall. Med Floki i minnet, og Boyos kjeve flakser rundt, Jeg ble også nervøs.
Og du gjettet det ikke hvor latterlig jeg følte å bli nervøs for min egen valpens kjeve. Herregud, hvor dum jeg følte meg.
Saken er som at jeg ikke er ok med å ha en hund jeg ikke takler. Jeg endte opp med å gi opp etter en stund, og så sendte jeg e-post til en venn som er veldig kunnskapsrik. Hun kontaktet meg i går kveld, og vi diskuterte saken lenge.
Så i dag bestemte Jeg er helt nervøs for nå må klørne klippes, og det burde ikke være noen krangling fra Boyos side. Han prøvde halvhjertet, men da han skjønte, mente jeg virksomhet med dette holdt han seg faktisk relativt rolig. Det endte med at han nå har krøllete klør på forpotene. Vi tar bakpotene i morgen, fordi jeg syntes det er helt ok å dele det opp i mindre porsjoner nettopp fordi han ikke synes det er morsomt – enn.
Da vi var ferdig fikk han bade i ros og godteri. Herregud, hvordan jeg roste ham. Åh, hvor god han var. Ros skal gis der ros er fortjent, og han gjorde absolutt det som skilte seg ut i de få minuttene det tok å faktisk klippe klørne. Og jeg er så fryktelig stolt av både han og meg selv at jeg nesten sprakk.
Vis av erfaring fra Ella vet jeg at Boyo etter hvert vil synes dette faktisk er ganske fint. Jeg vedder på at det finnes folk som synes jeg er dum og slem for å stille krav som dette, men dette er hvordan jeg gjør det. Å være blodig i slike situasjoner hjelper verken meg eller hunden min; snarere gir det hunden rom til å lære at en bestemt atferd gjør at den ikke trenger å gå gjennom en bestemt aktivitet – kloklipping i dette tilfellet.
For min egen del Jeg ble minnet på i samtalen med venninnen min i går om at valper ikke er laget av glass, og at det er ok å være stødig og stille krav når det gjelder håndtering. Så skal det legges til at denne personen jobber som vaktmann med hund, så hans kunnskap og erfaring er basert på veldig tøffe og harde hunder, og jeg har selv erfaring med en forsvarsstyrkeoppdrettet og derfor ekstremt spesiell, hyrde. Det er mulig at tilnærmingen til hvordan man håndterer en hund er forskjellig fra noen som har erfaring med vanlige selskapshunder. For tro meg; det er en helvetes forskjell og kan ikke sammenlignes.
Så tross alt min snakk om tydelig lederskap og så videre, dette beviser bare at jeg er et menneske, meg med. 😀 Jeg jobber vanligvis bedre med voksne hunder enn med valper, nettopp fordi det er så lett å bli litt blodig og latterlig og tro at valpen faller fra hverandre bare av å se på den. Jeg innrømmer med sterkt røde kinn at jeg falt for min egen blodighet, men det må være slutten på det. Verken jeg eller Boyo tjener på det i lengden, så nå skal jeg jobbe med å finne en balanse i mitt lederskap overfor ham.