Boyo er nå omtrent 4½ måneder gammel. Jeg burde begynt å trene ham litt mer seriøst for flere uker siden, men jeg innrømmer at jeg har vært lat og ikke tatt det. Men nå er det på tide, av mange grunner. For eksempel fordi jeg ønsker å kunne gå til Ica og hente en pakke uten å trenge hjelp med montering av Boyo.
Og, til slutt Jeg ønsker å kunne gå til legebesøk og andre ting uten å ta med meg Boyo, eller la ham være med noen andre. Men det er litt for tidlig foreløpig, fordi vi knapt praktiserte dette.
Men i dag har Jeg hadde for eksempel vasketid. Så langt har Boyo, selv om du faktisk ikke har lov til det, vært med meg på vaskerommet. Som smårolling hadde jeg ham i en bæresele. Som litt større måtte han sitte i den “hallen” utenfor selve vaskeriet. Fra nå av skal han sitte og vente ute i trappeoppgangen (vaskerommet er i kjelleren) mens jeg holder på. Det har jeg gjort med Ella i alle år, og har tenkt å fortsette slik med Boyo. Jeg er litt komfortabel med meg selv, og bruker vanligvis tiden som maskinene går til å ta seg en tur.
Han var liten pipig, der ute i trappeoppgangen, det var ham. Men han må rett og slett lære seg å takle det. Og han var ikke på langt nær så sutrete som Ella var da hun lærte å sitte der og vente. Herregud, hylte hun og brølte. Det gjør han ikke – han piper litt og er litt engstelig. Men det ordner seg.
Og i morgen skal vi starte ensomhetstrening hjemme. Den største grunnen til at vi ikke har gjort det så langt er denne jævla Corona. Ikke fordi jeg pådrar meg Corona ved å gå ut i trappeoppgangen, men det føles virkelig latterlig å trene på noe som med en viss sannsynlighet ikke vil være nødvendig i særlig høy grad på ganske lenge. Bare i går leste jeg at covid-19 kan vare i et par år.
Så av den grunn det føles litt bittert og surt. Menn; på den annen side vil jeg at han skal kunne være seg selv, så bare gå ut i trappeoppgangen, stå der og filosofere en stund og så gå inn igjen. Og så gjør det igjen dagen etter, lite, litt lenger.
Jeg tror på og til seg selv at det skal gå bra. Hvorfor ikke det, i tillegg til!? Som med alt annet de skal lære, de små liven, det vil helt sikkert føles rart for ham i begynnelsen. Men å være alene burde ikke være noe rart. Jeg har aldri gjort en stor sak ut av å dra eller komme hjem. Det burde være like naturlig som at jeg er her.
En annen grunn å trene ham alene er at det kan gjøre dette lettere med noen andre som tar ledelsen og går bort (eller at jeg går bort), så han trenger ikke bli fullt så hysterisk. Jeg er ikke overrasket over at han er så moderlig, men det har en tendens til å bli problematisk i det lange løp.
Men det er i det minste en plan. For det første vil Lilos mor hjelpe lille grand, dels skal jeg få hjelp av Mozarts familie – da han ble erklært frisk fra giardiaen. De har sendt inn strekkprøver, så forhåpentligvis får de svar denne uken.
Så for min og Boyos del er bare å begynne å øve hardt på dette nå. Jeg kan ikke ha en hund som ikke takler å være alene – det ser ikke ut til å fungere.