Dette er noe jeg ikke ønsket å skrive om så mye, for hver gang jeg gjorde det var det en knute på tråden og vi gikk ett skritt tilbake. Men nå er det vel en måned siden vi hadde en ulykke inne, så jeg tar meg friheten til å klappe meg selv og Boyo på skulderen – og våg meg på å skrive et innlegg om det. 😀
Forskjellige bilder av Boyo siden de siste ukene, fordi jeg stadig glemte å vise dem.
Dalmatineren på slutten av lysbildefremvisningen er Sigge som har vært her med meg noen ganger i høst. ♥
Jeg må faktisk innrømme at jeg er fryktelig stolt av både meg selv og Boyo når det kommer til dette. Jeg visste helt fra starten at jeg ikke ville løpe opp og ned trappene over lengre tid. For ikke å nevne at jeg ikke ønsket å måtte bære Boyo over lengre tid. Men fremfor alt – ikke løp opp og ned over lengre tid.
Og tro meg; det føltes som en evighet. Nå føles det som et helt liv siden vi var ute ti ganger om dagen. Det er helt utrolig hvor mye som skjer på så kort tid.
Han har i og vært ganske bra hele tiden. Vi har hatt relativt få tisseulykker inne – og jeg tror han baisset inne en gang. En gang klarte han også å spraye tisse i sengen min – da var jeg slett ikke fornøyd. Men det var heller ikke noe han kunne hjelpe; Jeg var i dusjen sent en kveld, han var overtrøtt og suste rundt som en gal. En gang i sengen tisset han mens han løp, så heldigvis var det ingen sølepytt – spraykiss. Selv om det gikk gjennom sengeteppet inn i dynen. Nyvasket. Jeg er ikke så glad.
Men da; Jeg har en valp på 4½ måneder som i utgangspunktet er romren. Tør du si det når det ikke har vært en ulykke på omtrent en måned? Husker faktisk ikke hvor mange uker det er, men det er nok minst en måned siden.
Nå har han måtte også begynne å gå ned trappene alene. Knærne og ryggen mine liker ikke å bære en snirklende valp på en stund 17 (sikkert mye mer nå) kilo tre etasjer ned. Han kan ikke bare gå ned; han klarer også å holde seg over asfalten bort til buskene. Det gjorde han ikke for et par, for tre uker siden.
Så ja, jeg tar meg friheten til å være både fornøyd og stolt. Vi har vært flinke, både meg og Boyo.
Så går vi ikke alltid på klokken hver fjerde time. Det er ikke uvanlig at han sover mer eller mindre dypt når det er fire timer siden sist vi var ute, og jeg kommer ikke til å vekke ham for den saks skyld. Da sørger jeg for å være mer eller mindre klar, så vi kan dra når han begynner å komme tilbake til livet. Det er litt lettere når Lilo er her, for da er det mer nødvendig å holde tiden slik at den fungerer med de gangene moren drar og henter henne.
jeg liker veldig godt at det er slik. At jeg har en 4½ mnd gammel valp som er så sinnsykt dyktig. Så snart rommet renslighet er fullført (mer eller mindre, i alle tilfeller) det er som å ha en hund, ikke et kyss- og bæsjmaskin. Da kan moroa begynne – dannelsen av en hund. Og jeg er så fryktelig nysgjerrig på hvordan han blir som voksen. Delvis hvor stor han blir, men også – hvordan han blir lik person.