Jeg er sikker på at jeg ikke er den eneste som opplever Covid-19 som en helt jævla ekkel ting. Vær en fan, Jeg er så lei av denne dritten. Selv om jeg foretrekker mitt eget selskap fremfor de fleste andres, Jeg lider mye av isolasjonen. Og jeg er bedre på det enn de fleste. Møter jeg to personer i uken, kan jeg være fornøyd. Men det er ikke det eneste jeg er misfornøyd med.
Boyo og Mozart i hvilegården her om dagen.
jeg er også ekstremt misfornøyd med hvordan sosialisering og miljøtrening har fungert (eh, ganske – ikke virket) med Boyo. Jeg har skrevet om det før, men jeg føler meg litt sutrete så jeg skriver om det igjen. Jeg hadde slike planer for ham. Vi skulle ut på eventyr og han ville bli en godt sosialisert og miljøtrent hund. Vi skulle ned til byen, vi ville dra til andre steder rundt, vi ville si og vi ville det – og ingenting av det har blitt som jeg trodde.
Og tenker slik Jeg; lurer på om det er derfor han blir så lett distrahert. For vi har ikke hatt nok miljøtrening. Og så får jeg dårlig samvittighet og føler meg som verdens verste matte. Men da; hva i helvete gjør du når du unngår å ta bussen så mye som mulig fordi det er alt for mange mennesker? Covid-19 startet på bare et par uker (tror jeg) etter at jeg tok med Boyo hjem, og han var altfor liten til å gå langt. I tillegg vokste han så raskt at det ikke tok særlig lang tid før det var urimelig å bære ham i bæresele på lengre turer.
Så det skjedde ikke mange eventyr utenfor vårt nærområde.
Og slik er det det fortsatt, et år senere. Jeg er fortsatt ekstremt skeptisk til å ta bussen med mindre jeg absolutt må, og det er ekstremt sjelden jeg må gå et sted. Og vi går den samme turveien hele tiden, dag ut og dag inn. Jeg prøver å variere dagene så vi ikke går helt likt hele tiden, men det blir det samme i alle fall. Hela, kontinuerlig. Pluss at jeg har problemer med føttene mine som gjør at jeg må tenke litt ekstra nøye på hvordan og hvor vi drar slik at det ikke er lang vei hjem hvis jeg må ta av meg skoene og hvile.
Jeg skulle ønske jeg hadde det bil hadde det vært enklere. Men nå er det et par år siden jeg hadde bil. Jeg utsatte det et par måneder før jeg mistet Ella. Med bil er det mye lettere å komme seg et sted, uansett om du har en valp eller en gammel hund. Jeg liker å kunne reise bort til andre steder med hunden min. Oppdag nye miljøer, nye dufter (mer for hunden enn for meg), ser lite annet enn det vi ser konstant og konstant her hjemme.
For eksempel ønsker Jeg tar med meg Boyo og går et stykke langs bruksstien. Jeg vet bare ett sted du går, og det er fullt mulig å ta bussen dit. Men det tar lang tid, det er omstendelig og jævla, og det blir også dyrt (bussbilletter er latterlig dyre i Västerås) fordi én billett ikke er nok for reisen dit, tur og hjemreise.
Totalt sett føler jeg jeg er ganske sint og gretten akkurat nå. Jeg er en enstøing, Jeg koser meg veldig godt – men jeg ville ha likt det annerledes for Boyo. Det plager meg enormt å føle meg så begrenset. Og slik det er nå, får jeg ikke tak i bil på en stund, minst.
BLAH!
Det beste med det er imidlertid den mannen får være grinete og grinete under pissy isolasjonen på grunn av ekkel covid-19. Mann får faktisk det. Jeg i det minste få det, for meg selv. Så du må akseptere at dette er et innlegg fullt av oppkast på elendighet.
I tillegg har Boyo renneskit igjen. Jeg tviler på at det er permanent, og sannsynligvis er det på grunn av hormoner. Men fortsatt. Heldigvis har vi sluppet unna det innendørs – men likevel.
kjøp.