I dag – eller i går, hvis du må være masete med referatene, er det på dagtid 12 år siden dro jeg og en av mine beste venner til Örebro brukshundklubb for å hente hjem min første, helt egen valp. Jeg hadde fått æren av å bli fôr for en av Forsvarets valper og det var tid for levering. Jeg var superstresset etter flere dager med intens aktivitet, og super nervøs – hvordan skulle det gå?
På det tidspunktet Jeg hadde ønsket meg en hund i mange år, men hadde av ulike grunner ikke anledning til å anskaffe. Forsvarets system med fôrforvaltning er fantastisk i så måte – det gir folk som meg muligheten til å prøve å ha en hund, med (avhengig av, tror jeg, hvilken fôrkonsulent du har) tilgang til enorm støtte fra deres side. Jeg var så heldig å få æren av å være grovfôrmann, og jeg var så utrolig glad på vei hjem fra Örebro, men Forsvarets Ella, 8 uker gammel, sover i armene mine.
Jeg vet ikke akkurat det jeg forventet. Det ble noe helt annet, Brygge. Jeg hadde aldri hatt en hund alene før, men jeg hadde verdens beste fôrkonsulent. Jeg kunne ringe henne når som helst og stille de dummeste spørsmålene jeg kunne tenke meg, og hun hjalp meg gjennom hva problemet var. Det er i stor grad takket være henne at jeg fikk orden på Ella like mye som jeg gjorde. Så mange takk til deg, du vet hvem du er. ♥
Med de erfaringene Jeg har hunder fra Forsvaret – som i all ærlighet kan sies å være “bare” Hun, og den andre tispa jeg matet i en periode spiste, er ikke noe jeg vil anbefale til noen. Forsvarets hunder er elitehunder, det er ikke snakk om den saken. De er ikke som andre hunder. Mentaliteten og psyken er hard som armeringsjern, og de krever sin leder. Dette er ikke hunder man verken kan eller bør blande seg med. Når det er sagt, mener jeg ikke at du ikke skal være ondsinnet, makt, mener eller noe annet. Men du må ikke vike, fordi de har en tendens til å ta over og ta over hvis man ikke stiller helt klare krav. Dette er ikke en-størrelse-passer-alle hunder, hvor søte de er som valper.
Men jeg kan Ord kan ikke uttrykke hvor takknemlig jeg er for å ha delt livet mitt med Ella. Hun har lært meg så mye om å leve med en hund. Hun har lært meg å sette grenser, å sette en tøff psyke opp mot en tøff psyke (det høres verre ut enn det faktisk er – du som har hatt en tøffere hund skjønner hva jeg mener), behovet og nødvendigheten av klarhet.. og alt jeg lærte av henne, Jeg har vært i stand til å bruke på andre områder av livet mitt.
Det er snart to år siden jeg mistet min Ella, og jeg sørger fortsatt. Jeg har fortsatt vanskelig for å forstå at hun ikke er her. Jeg skulle gjerne ha møtt henne og Boyo – de hadde likt hverandre. Boyo ville ikke ha fått en syl i været, for Ella ville ha satt ham på stedet før han i det hele tatt tenkte på å få en ide om noe. Men de ville ha hatt det veldig gøy sammen, Det er jeg helt overbevist om. Noe som er ganske gøy, fordi Ella kom ikke overens med så veldig mange hunder.
Egentlig er tittelen til dette innlegget en løgn. Ella og jeg ble bare rundt ti år sammen. Men selv om hun er borte, så jeg tror jeg alltid vil regne henne som her. Hun er i mitt hjerte og mine minner, på samme måte som Saga, Sotis og Zoe (kattene, hvis du lurer). Antall år som har gått siden vi skilte lag er helt irrelevant. Den eneste forskjellen (som sikkert er så stressende) er at ingen av dem er med meg fysisk, lengre. Jeg kjenner ikke lenger pelsen under hendene mine, deres varme pust, høre labbene deres på gulvene, og så videre. Den tiden er forbi. Men de kommer alle sammen, alltid, å være med meg.