For to år siden, Ganske nøyaktig på øyeblikket, Jeg satt på gulvet i veterinæren med Ella i armene mine. Hun fikk først en sprøyte, Så en til. Det tok ikke lang tid før det var stille og hun var borte. To år uten Ella, Og jeg tror jeg slår av.
Det er sikkert den som lurer på hvorfor jeg fortsetter å skrive om en hund som for lengst er borte. Det er nok de som synes jeg er gal som holder styr på hvor lenge det var. Det er nok de som synes jeg er rar som insisterer på å huske bursdager, datoen jeg tok med valpen min hjem, og så videre.
Jeg bryr meg ikke jeg. For meg er det visse dager som er superviktige, og for meg er det like viktig å fortsette å ta hensyn til dem så lenge jeg ønsker og trenger. Det gjelder ikke bare hunder, men jeg er like forsiktig med kattene jeg mistet. For meg handler det om å være oppmerksom, husk og hyll – og å sørge. For sørgende, det gjør jeg. Jeg har allerede brutt sammen et par ganger i løpet av en time eller så, bare. For jeg savner min Ella så mye at jeg dør.
Jeg ønsker det at det var fysisk mulig å ha alle dyrene man samler på gjennom hele livet, i live, med ham, alltid. Ella og Boyo ville ha vært så lykkelige sammen. Molly hadde likt både Sotis og Saga. Zoe hadde også likt Boyo, hvis hun var yngre og i bedre form. Jeg skulle gjerne hatt dem alle med meg – pluss alle hunder, katter og andre dyr jeg vil ha i livet mitt fremover.
Men akkurat i dag det er to år siden Ella forlot meg. Jeg kan ikke si det på en annen måte, Jeg orker ikke å si det på en annen måte. Det går ikke. Jeg vil ikke. Hun forlot meg, Jeg forlot henne. Vi forlot hverandre, og det river hjertet mitt i stykker.
Men her er det Jeg. To år senere, uten Ella. Jeg visste allerede da hun var valp at jeg ville ha en ny hund den dagen hun var borte. Og uten henne har det blitt plass til flere hunder. Hun tok så mye plass, Hun, at hun skjøvet alle tanker om en ny hund til side i løpet av livet. Hun ønsket å være en ensom hund (fordi Boyo ikke eksisterte da), og det var ikke plass heller (mentalt og følelsesmessig) for noen mer enn henne.
En nær venn til meg sa på et tidspunkt at det er heldig at hjertet er så stort at det er plass til at flere kan ta sin plass og sin kjærlighet. Og det er flaks. For mens jeg aldri vil slutte å elske Ella, og den kjærligheten er uendelig, så heldigvis kan jeg elske de andre dyrene mine også. Like uendelig, fikset på andre måter.
Men hver spesiell dag med hver hund eller katt vil fortsette å være spesiell for meg. For meg er de verdt å huske og ta vare på.