I går la jeg ut en haug med bilder av Boyo i et par FB-grupper jeg er med i, som handler om hunder. I begge gruppene var det noen som spurte hvorfor jeg bruker munnkurv på hunden min i stedet for å lære ham å gå pent i bånd. I dag tenkte jeg at jeg skulle gå inn på akkurat det, fordi jeg tror ikke jeg har skrevet om det før.
Boyo i nesebåndet og bredt halskjede, nede i Kopparlunden Västerås.
Første gang jeg ble introdusert for snute var da Ella var unghund og helt oksegal i bånd. Det var nesten umulig å gå med henne. Hele hunden var helt gal. Hun rev og dro, sprang frem og tilbake og oppførte seg som en idiot. Det spilte egentlig ingen rolle hva jeg gjorde, for hun hadde mistet all hørsel og forståelse.
Og der var det nosgrimman. Plutselig klarte jeg å få henne under kontroll. Plutselig kunne vi gå. Ikke fordi hun oppførte seg mindre som en ass, men det var mulig å få henne under kontroll. Og så måtte nesebåndet sitte på resten av livet, bortsett fra de siste tre månedene eller så. Det skal legges til at Boyo går mye bedre i bånd enn Ella noen gang har gjort (bortsett fra de siste seks månedene). Ella ville henge i båndet og helst legge seg ett trinn (eller sytten) før. Og før du tror det var meg var det feil – Jeg har hørt flere som har hatt FM-hunder at de hadde samme problemet. Jeg så et videoklipp fra et sted, hvor politiet- og militærhunder ble demonstrert – og tro på helvete, det var akkurat det samme. Hundene hang i båndet og mannen lente seg inn igjen 45 grader. Men der jobbet hundene, selvfølgelig.
Men i hvilken falle – tilbake til nesebåndet.
Jeg har nesebånd på Boyo også. Jeg kommer mest sannsynlig til å fortsette å ha det. Hvorfor? Fordi jeg synes det er praktisk. I de verste tenårene til Boyo, da han glemte omtrent alt om å gå pent og pent i bånd, var det nødvendig. Nå går han stort sett pent og pent, men kan skynde seg litt bort når han går i langt bånd (imidlertid ikke alltid eller veldig mye). Men når nesebåndet er på, er det veldig nødvendig, veldig lite press i båndet for at han skal følge meg. Med et halskjede eller sele trenger jeg mer kraft, og det vil jeg gjerne unngå.
Jeg kan selv har vanskelig for å forstå hvorfor folk insisterer på å ha sele på hundene sine. Det er noen få tilfeller der jeg kan tenke meg å ha en sele på hunden min, og de har alle å gjøre med funksjoner. Hvis jeg kunne få meg til å trene Boyo i vekttrekking eller å trekke en liten vogn eller lignende, så hadde han på seg sele. Hvis jeg skulle jobbe med å trene opp baken og bakbena hans i bakker, Jeg ville også brukt en sele spesielt designet for det (Jeg hadde en slik sele til Ella). Utenom det har jeg vanskelig for å se hvorfor en sele er bedre enn et halskjede eller et nesebånd.
Angående halskjeder synes jeg forresten små, Tønne, smale halskjeder er gale. Jeg liker for eksempel ikke heltrost hvis det er den eneste som brukes. Full gass har kun effekt dersom den er plassert øverst på hundens nakke, men siden den glir ned hele tiden, mister den poenget helt. Jeg foretrekker veldig brede halskjeder, slik at ethvert trykk blir jevnt fordelt og ikke skjærer inn i et lite område.
…
Hva jeg tror – og jeg mener virkelig synes at at folk blir irriterte når man bruker noe annet enn det de synes er bra, er at de tror at selv en hund ikke kan gå i bånd. Og jeg må si til Boyos fordel at selv om det er noen småting jeg kan bry meg med (Jeg er masete), så han går i det hele tatt ganske fint i bånd nå.
Det er ting igjen å jobbe med, men han er fortsatt tenåring. Det eneste som kan være veldig irriterende med ham er rykkene som oppstår når han innser at han vil jakte en kanin, fugl eller evt katt han ser når vi er ute.
Men det å anta at en hund ikke går pent i bånd fordi et visst hjelpemiddel brukes føles litt kjedelig.