Sommeren er egentlig for varm til at jeg kan tenke ordentlig, men den siste måneden eller så har jeg sett en del innlegg og kommentarer på Facebook som handler om positiv forsterkning kontra det som i disse kretsene anses som en voldelig måte å trene en hund på. Jeg tenkte jeg skulle bruke litt tid på å tenke på det (igjen) i dag, selv om det er varmt og hjernen min er overkokt flere ganger.
Interessen min begynte når jeg leste et debattinnlegg i GP (tror jeg), hvor forfatterne mente at vi må tørre å håndtere hundene våre. De skrev også om dette fenomenet med å aldri si nei til hunden din, fungerer ikke alltid etter hensikten (som jeg står ved 100%).
Det føles som at jeg har skrevet om dette mer enn nødvendig, men jeg tror det er viktig. Det virker for meg som tilhengere av positiv forsterkning fullstendig har gått glipp av at flere ting må til for at en hunds liv skal fungere fullt ut. Det er også min erfaring at de samme menneskene ikke skiller mellom hund og hund, at de antar at alle mennesker har samme evne til å håndtere/oppdra/trene hunder, og som alle starter med hundene sine fra 8 ukers alder.
Jeg kjøper ganske mye direkte at det sikkert er mange hunder hvor positiv forsterkning mer eller mindre er det eneste som trengs. Jeg er overbevist om at spesielt mange av selskapshundene er myke i psyken og også føyelige, villige til å gjøre deres mann lov og så videre. Med den typen hund er det lite sannsynlig at du trenger å være mer enn deg selv.
Menn.
Det finnes også Hunder – faktisk ganske mange, som har en tøffere og tøffere psyke, som er villfarne, selvstendig, mer seriøst lagt, glade for å ta avgjørelser på egenhånd, som tar seg friheter uten å spørre om tillatelse – og da er de ikke nødvendigvis dominerende, men bare – mer, enn hundetypen jeg beskrev ovenfor.
Lederskap og oppdragelse kontra hundetrening
jeg tror ikke at jeg noen gang vil forstå poenget med å trene hunden sin i tide og utide, å alltid ha trening å falle tilbake på når det oppstår situasjoner eller atferd man ikke liker. Jeg trener veldig lite med Boyo, hvis sammenlignet med andre – fordi jeg bruker mesteparten av tiden min på å bo sammen med han og på den måten informere han om hva som skjer. Selvfølgelig er det tider når vi vier oss litt mer til trening; som når vi ser harer eller katter ute på tur. Men i det hele tatt mener jeg at oppdragelse er vesentlig viktigere enn trening. Nå har jeg ikke barn, men hvis jeg hadde barn, ville jeg ikke trent dem på forskjellige måter – Jeg ville oppdra dem. Kontinuerlig.
Jeg vet det mange har det veldig vanskelig med ordet ledelse, noe jeg personlig synes er veldig merkelig. Men du er selv ansvarlig for din egen tolkning, Jeg har min og den fungerer for meg. Etter min mening er ledelse mye viktigere enn hvordan, og hvor ofte du trener hunden din. Lederskap har å gjøre med hvordan du forholder deg til hunden din, hvordan håndtere det, hvilken selvinnsikt og selvinnsikt man har om hvordan ens egen adferd er, ens egen energi, humor, holdning og så videre, påvirker hunden.
Ledelse har også å gjøre med å få en hund du kan håndtere, uansett om hunden er trent eller ikke. Det er grunner til at ikke alle bør ha en brukshund. Det er grunner til at ikke alle bør ha en Molosser (mastiffer, vakt- og storfehunder). Det er grunner til at ikke alle bør ha en jakthund. Hvorfor? Fordi mann og hund ikke er kompatible med tanke på mentalitet og psyke. Det er heller ikke så hyggelig å få en hund av en rase (eller mer) hvor den menneskelige evnen ikke samsvarer med hundens behov.
Og noen hunder trenger mer enn konstant positiv forsterkning. Noen hunder trenger veldig klare grenser. Noen hunder har en psyke som mer eller mindre krever en annen tilnærming og behandling enn en selskapshund.
Men det betyr ikke at du må være voldelig eller slem. Det eneste det betyr er at du må forholde deg til hunden din på en annen måte, har en annen holdning og en annen energi. Og det er ting som kan variere mellom to hunder av samme rase. Jeg kan bare ta Ella og Boyo som eksempler. Ella krevde omtrent tusen ganger mer av meg enn Boyo. Ella hadde en psyke av stål, en vilje og et driv som ikke kan sammenlignes med Boyos. Å la henne løpe løpsk har aldri vært et alternativ, men for å få henne til å fungere, måtte det mange sikkert kalle ganske hardt arbeid. jeg var tvunget å være fysisk med henne – og tro meg, Jeg er ikke alene om denne oppfatningen av Ella spesielt. Boyo, på den andre siden, er mye lettere å håndtere på alle måter, selv om han var veldig fri i en lang periode da han var tenåring på sitt aller verste.
Hvor går grensen??
Der, det er det ikke greit å slå eller sparke hunden din, eller på annen måte misbruke det. Det tror jeg alle er enige om. Den eneste grunnen jeg kan tenke på er i selvforsvar, dersom egen hund eller mannen selv blir angrepet av en annen hund og situasjonen blir uholdbar. Det har aldri skjedd meg, så jeg vet ikke hvordan jeg skal reagere, faktisk. Men jeg hørte sist for noen dager siden om en person som følte seg tvunget til å sparke sin egen hund for å få den til å gi slipp på en annen, mindre hund. Det høres rart og ubehagelig ut i mine ører, men jeg var ikke der for å se hendelsen, så det er vanskelig å vite hvordan noe i situasjonen skjedde.
Men hvis vi går tilbake til ledelsen, og kanskje fremfor alt dette med fysiske korreksjoner som jeg vet mange er så negativt innstilt på. Selv korrigerer jeg hunden min fysisk når den oppfører seg dårlig. Nå oppfører han seg sjelden så dårlig at jeg må, men i situasjoner når vi for eksempel møter en katt, en hare eller en fugl – da kan jeg føle meg tvunget til å stikke ham på boken eller siden for å bryte konsentrasjonen hans. Jeg slo hardt? Ingen, ikke vesentlig. Men hvis han ikke merker det, Det er meningsløst. På samme måte kan jeg ta tak i ham for å hindre ham i å stikke av eller finne på en annen unnskyldning – men jeg tror det har skjedd kanskje tre ganger i vår tid sammen, og den enkle grunnen til det er at det ikke har vært nødvendig.
Angående rettelser, jeg er egentlig av den oppfatning at rettingen må samsvare med graden av det man ønsker å stoppe/endre. Hvis jeg går en tur med hunden min og han vil snuse en flekk en halv meter utenfor båndets lengde, er motstanden som oppstår når han passerer båndets lengde vanligvis nok. Vil han ut på veien og jage en bil, noe helt annet må til. Blir han for fokusert på noe annet han vil jage (det var greia med katter, harer og fugler), det kreves en korreksjon tilsvarende intensiteten av oppmerksomheten hans.
Det er når en korreksjon langt overstiger intensiteten av hundens handling at det blir vanskelig. Men å gi hunden en fysisk korreksjon er ikke automatisk vold – Jeg kan virkelig ikke like det. Hvis du tror det, la det stå for deg. Men for meg er det ikke sånn.
Pleie eller trene
For meg er det positiv forsterkning et flott verktøy når jeg faktisk skal trene hunden min. Men det gjelder nettopp trening – og i motsetning til mange, Jeg legger stor vekt på mitt lederskap. Uten mitt lederskap vil treningen være mindre effektiv, det er noe jeg er helt overbevist om. Men hundetrening gjelder, I hvert fall for meg, noen spesifikke ting. Fremfor alt handler det om å gi hunden min mental, og noen ganger fysiske utfordringer og stimulering.
Andre handler livet vårt sammen om at han lærer hvordan vi lever sammen. Og der er trening ganske uinteressant. Jeg vil være så tydelig at han forstår når han trenger å flytte fra plassen min på sofaen, eller når han må hoppe ut av sengen for at jeg skal sove. Jeg vil at han skal kunne bli med meg, side ved side, fordi det er slik vi går turer – ikke fordi jeg har trent ham lydighet til konkurranse.
I min verden er det stor forskjell på å oppdra og trene en hund. I min verden kommer det å oppdra hunden min først, mens jeg trener hunden min kommer ganske langt ned på prioriteringslisten. Det er tross alt livet vårt sammen som er viktigst, at han fungerer sosialt både med mennesker og dyr (unntatt utekatter, harer og fugler, åpenbart) og at vi har det bra sammen. Den hyggelige tiden sammen kan inkludere trening med positiv forsterkning – absolutt.
Men treningen er det ikke det viktigste i forholdet vårt. Det viktigste er hvordan Jeg velger aktivt å være sammen med hunden min, hvordan jeg like aktivt velger å reagere på og håndtere situasjoner som garantert vil oppstå før eller siden. Buss- og togreise. Mange mennesker og hunder i byen. Besøker andres hjem. Nye miljøer. Møter med ukjente personer sent på kvelden.
Det er slik Jeg, som hundens menneske og leder, velger å forholde meg til ting som er interessante. tror jeg. Og i tilfelle jeg ikke var tydelig nok; for meg handler ikke alt dette om å trene hunden min i disse situasjonene. Det handler om det, ved å være meg, informere hunden min om hva jeg forventer.