I går koste vi oss her hjemme. Jeg fortalte deg at vi har to nye dagshunder – en som er her fem dager i uken og en som er her en dag i uken. I går var første gang de var her samtidig, og shit frites for en fest det har vært. Full rulle – hele dagen. Ikke bare en mental utfordring for hundene, men også ekte mental gymnastikk for meg.
Utfordringen var ekstra stor fordi to av tre hunder er stort sett nøyaktig ett år gamle – Vil si; unghunder hvor hjernen har strømmet ut gjennom det ene øret, de har mistet hørselen og all evne til å forstå, og har et selvbilde som betyr at de tror de har all rett i verden til å gjøre akkurat hvordan og hva de vil uten konsekvenser. Pluss at begge hundene også er av litt tøffere raser (en amstaff og en blanding mellom schæfer/ulvehund).
Du aner ikke hvor takknemlig jeg er for at Boyo er minst to (om omtrent en uke) år gammel, har fått tilbake det meste av hjernen, hørselen fungerer omtrent som den skal, og at han også har lært å lese meg og vet hva som gjelder her hjemme. Han har vært så god som mulig, selv om jeg måtte mase mye på ham også.
Å håndtere en unghund er mer enn noen tilregnelig person ønsker å være sammen med. Å administrere to pluss en fortsatt ung hund er ikke min favorittoppgave, skal anerkjennes. Jeg har nesten ikke hatt noe annet å gjøre i dag enn å forholde meg til hunder som tror de eier verden. Lite visste de på starten av dagen at jeg ikke deler deres mening, uansett hvor mange de er og uansett hvor bra de oppførte seg.
Selv om Boyo er eldst han er fortsatt ung – og heller ikke det minste dominerende, og de to andre er for unge til å ha lært å sette grenser på en meningsfull måte. Dagen har derfor bestått av å reise seg fra en stol omtrent hvert femte minutt for å avbryte og dempe ugagn og lek. Begge unghundene er erte og har vanskelig for å unngå å erte hverandre – derfor har jeg måttet holde avstand mellom dem for ikke å gi dem for mye plass til å utløse et nytt lekeutbrudd.
Ikke misforstå meg. Jeg har ikke noe imot at hundene leker. Men det må være litt måtehold. Det trenger ikke å spilles hele tiden, hvert sekund i en hel dag. Det er fullt mulig, selv som hund, å henge på en normal måte og bare være, sammen med de andre. Det skal være mulig å slappe av og hvile, selv om det er andre hunder rundt.
Så i dag har min tålmodighet (den korte!) utfordret til bristepunktet, igjen og igjen. Jeg har kjempet med hunder som nekter å lytte og forstår at et nei er et nei, Jeg har blåmerker og tannmerker på hendene og underarmene fra hunder som ikke er enige i det hele tatt med det jeg ønsker å få frem, og jeg er helt utslitt. Og hvis du lurer; begge hundene er nye her hos meg, de kjenner meg ikke ennå, de er unge og tester grenser til absurditet, de tror de er større og heftigere enn meg, og jeg antar at de er uvant med den fastheten jeg insisterer på å ha.
For du vet hva? Hjemme hos meg gjelder mine regler. Det er ikke noe som kan diskuteres. Ikke engang (spesielt ikke) når du er en ung hund.
Det jeg har lært i dag – og ja, Jeg lærer også og blir påminnet om ting hele tiden når jeg henger med hunder, er at utholdenhet lønner seg. Det har vært en kamp å få tre hunder som ville boltre seg dagen lang uten hvile, å forstå at det ikke er ok her. Det har vært en kamp å få ned energinivået, å få hundene til å forstå at det finnes andre måter å sosialisere seg på, og at det er ok å slappe av og bare være.
Menn. For vi er hjemme hos meg og i det lange løp ville jeg aldri tålt det sånn, Jeg har vært sta som en jævla gnu. Det nekter jeg å akseptere i lengden, har tre hunder som river opp hele hjemmet mitt bare fordi de tror de kan gjøre hva de vil. Det er ikke slik jeg vil ha livet mitt med hunder, uansett om det er en, to, tre eller tjue, skal se ut.
Det er en en lang vei å gå. Men jeg tror faktisk at jeg har lykkes, i det minste litt. Det har krevd ekstremt mye tålmodighet, utholdenhet og mental styrke fra min side, men jeg tror jeg har satt den første baren for mitt eget lederskap. Hvordan jeg oppførte meg?
Verbale rettelser med press og besluttsomhet i stemmen. Kroppsspråk. Fysiske korreksjoner i form av å skyve til siden for å bryte et fokus, samt brytekamper. Psykiske utfordringer i form av å kreve min plass (som jeg skriver om nå og da – å utvide sin egen mentale boble slik at hundene ikke kommer forbi), restriksjoner i hundenes plass (ikke i et hjørne, men på en mindre overflate enn et rom) for å få dem til å roe seg ned. Og selvfølgelig – tålmodighet og utholdenhet inn i absurditet.
Og vet du hva? Jeg tror jeg har fått disse to siklende hundene til å faktisk bli litt imponert over meg. Jeg tror de synes jeg er en drittsekk som har mange meninger og stiller krav, men jeg tror også de synes det er ganske fint. For alle, og det spiller ingen rolle om du er en hund eller et menneske (eller noe annet), må ha en ramme vi kan operere innenfor. En jobb uten stillingsbeskrivelse er umulig å utføre. Å være hund uten restriksjoner og ubegrenset frihet må også være fryktelig stressende.
Og Boyo, han synes nok jeg er den kuleste av alle. Han har vært super flink og hjulpet til med rettelser, selv om han var ganske grei også. Men nå har han sett meg ta kontroll over ekle unghunder i nesten en arbeidsuke, og hvis han forgudet meg før, forguder han meg desto mer nå. 😀
tenker jeg selv gi meg et lite ekstra klapp på skulderen for å overleve dagen uten å ha et psykisk sammenbrudd eller å få revet hele huset mitt. Neste uke skjer det igjen, og det er mitt store håp at det kan bli noe roligere. Den som lever får se, ingen?