Basert på min tidligere innlegg om våre nye dagshunder – to unghunder, tenkte jeg skulle fortsette med et innlegg som fokuserer på forskjellen mellom sosialisering og trening av hunden din i visse atferder. Jeg vedder på at det er en del lesere som mener jeg gjør det helt feil og at jeg burde trene hundene til å gjøre det jeg vil i stedet.
Det har som vanligvis mye med positiv forsterkning å gjøre, og hvordan jeg blir irritert på måten de som vier seg utelukkende til det ser på de som ikke gjør det. For meg er positiv forsterkning et verktøy – men bare en blant mange. Jeg bruker også positiv forsterkning når jeg skal lære hunden min noe, eller når jeg synes han er god helt alene og oppfører seg bra.
Men etter min mening positiv forsterkning fungerer ikke i alle situasjoner. Fremfor alt er det ganske meningsløst når det gjelder å oppdra en hund. Tross alt vet jeg at alle som driver med positiv forsterkning trener hunden sin til helvete, og for meg personlig er det fullstendig bortkastet tid. Å trene hunden din til å sosialisere seg innendørs føles bra – godt, litt latterlig, bare. Å trene hunden din til å hele tiden holde energinivået på et nivå slik at den er i stand til å høre og ta innover meg hva jeg er (eller noen andre) lysten i akkurat dette øyeblikket blir også litt dumt.
For meg handler jeg det med å tilbringe tid med egne og andres hunder – spesielt når det er daghunder som er i mitt eget hjem, om å oppdra dem. Det er noe helt annet enn å trene dem. Det er det i hvert fall for meg.
Med erfaring fra Ella, som alltid har hatt ekstrem energi, jeg har ganske god erfaring med å ta en hund ned fra høyenergiskyen hans. Det handler aldri om å være slem, voldelig eller for å skade hunden. Det handler alltid om å hjelpe hunden til å senke energinivået, slik at det fungerer bedre i denne spesielle situasjonen. Noen ganger er ikke verbale rettelser nok. Noen ganger må korreksjonen være fysisk. Noen ganger er det nok å stikke hunden slik at den går av. Andre ganger er det nødvendig å ta tak i hunden og holde den i ro, slik at hjernen får tid til å bremse og ta igjen.
En annen ting Det som irriterer meg er hvor mange som synes å tro at alle hunder er like, og at hundenes følelser generelt blir såret av å bli korrigert. Mitt syn er faktisk helt motsatt.
Til å begynne med med – ikke alle hunder er like. Så lite som du kan dra alle mennesker over en kam, du kan ikke trekke alle hundene over en kam. Du kan og bør ikke forvente at alle hunder skal være superfine, super hyggelig og lett å ha med å gjøre. Det er ikke sant. Noen hunder er virkelig forferdelige å håndtere.
En av hundene forrige torsdag måtte jeg korrigere igjen og igjen på grunn av energinivået som fikk øynene til å rulle i skallen og hørselen var helt av. Sist gang var onsdag (dvs. dagen før hundefesten) fullføringen av korrigeringen pågikk så lenge at han nesten sovnet. Mitt syn er at han virkelig trengte tid til å komme opp i fart, og jeg tror han satte pris på det også.
Meg og Boyo Jeg møtte som sagt ganske mange hunder i løpet av sommeren og høsten. I utgangspunktet har hver enkelt vært betydelig jevnere enn jeg vanligvis har håndtert. Jeg ville ikke vært i stand til å håndtere en slik hund slik jeg håndterte Ella. En sånn hund ville gått i stykker hvis jeg behandlet den slik. Så du må finne en annen måte som fungerer bedre for den enkelte – og tro meg når jeg sier det; vi har møtt individer av raser jeg så for meg å være veldig tøffe, men i stedet har vært ekstremt myke og svake. Betyr det at jeg tror at alle individer av disse rasene er myke og svake?
Ingen.
Men det er samme i den andre retningen. En hund som Ella, for eksempel, kan ikke behandles som om hun var laget av glass og ville knekke bare ved å se på henne. Ti år med henne – tro meg, Jeg har prøvd forskjellige metoder. Det som har fungert best er å være en veldig målbevisst leder med en kjerne av stål. Hun trengte at jeg var det, så det var som å bare dukke opp og være det. Hvis jeg hadde gjort henne forbanna, ville hun tatt det for langt og blitt et monster, og det hadde ikke vært hyggelig for noen av henne, meg eller noen andre.
Du som leser her må regelmessig ha innsett nå at å trene en hund i akkurat hver oppførsel jeg misliker egentlig ikke er min greie. Jeg foretrekker å kommunisere med hunder gjennom kroppsspråk i stedet, fordi jeg synes det er penere. Ikke en eneste av hundene jeg har vært i kontakt med har slitt med det.
Tvert imot.
Av en ukjent grunnen til at jeg synes det er lett å få kontakt med hunder og få dem til å lytte og forstå meg, og også å ha det bra. Dagen hundene som har vært og er her, suser opp trappene om morgenen når de kommer og er glade for å være her.
Dette betyr imidlertid ikke det at jeg anser min måte å forholde meg til hunder på som den eneste, eller at alle må være og gjøre som meg. Ønsker du å trene hunden din med kun positiv forsterkning og føle deg fornøyd med det – gjør det, for all del.
Og for å forholde seg tilbake til å ha to unghunder som ikke er mine egne her hjemme for første gang; det er ikke en posisjon hvor du hengir deg til å trene hunder. Det er en stilling hvor du vier deg til å slukke branner. Unghunder er ikke automatisk veloppdragne – tross alt har hjernen deres strømmet ut av det ene øret, de har mistet all hørsel og evne til kognitiv forståelse. I en slik situasjon tror jeg det er lettere å bruke kroppsspråk og så videre for å senke energinivået og få dem til å slutte å trigge hverandre til ytterligere ugagn, til tross for konsekvente påstander om at det er nok.
Og faktum er at det gir resultater. Det er andre dagen siden den ene unghunden har vært her, og nå er det som jeg synes det skal være. Rolig og hyggelig. Hundene kan sosialisere seg uten å leke sammenhengende en hel dag. De lytter og forstår. Vi kan bruke tid på å kose og ha det hyggelig sammen i stedet for å krangle og bryte. Denne hunden gjør ikke så mye annet enn å logre med halen og slikke hendene mine (i motsetning til å stadig hoppe og nappe på hendene og underarmene mine) og er superfornøyd.
Den andre hunden kommer igjen på onsdag, og det gjenstår å se hvor mye jeg klarte å komme dit.
Det burde det ikke være kommer heller ikke som noen overraskelse hva slags hund jeg foretrekker. Myke og svake hunder kan nok være koselige på hver sin måte, men jeg liker hunder med press, sjokk og motstand. De har ikke nødvendigvis ekstrem energi, men at de har en egen vilje, skarphet, Å være uavhengig og så videre gjør meg bare enda mer tiltrukket av dem.
Angående oppdra hunder – Jeg har ikke mange regler. De jeg har er jeg derimot veldig stiv med. For meg er det veldig viktig at det er en ramme rundt samholdet vårt. Både hundene og jeg trenger det, så vi vet hva vi har å gjøre med. Målet er aldri at vi skal krangle – det kan imidlertid være noe som må gjøres for å nå målet. Spesielt når vi snakker om unghunder.
På den store siden Totalt sett tror jeg at oppdragelse er viktigere enn å trene hundene våre. Jeg er klar over at din og min mening sannsynligvis avviker ganske mye, men det må være slik. For meg er det viktigere at hunden min jobber i de sammenhenger og situasjoner jeg plasserer den i – og at hundene som henger med oss, jobber hjemme hos oss, enn at noen av dem er godt trent i absurditet.
Som sluttklemmen ønsker Jeg passer på å understreke det når en hund er rolig, sikker og stabil, vil den ganske automatisk være kompatibel nok til å fungere i hverdagen. Du investerer i å bygge et meningsfullt forhold til hunden din – uansett om du gjør det gjennom trening eller kommunikasjon, og at hundens energinivå holder seg på et rimelig nivå, da er det nok til at hunden fungerer.
Men det er selvfølgelig bare min egen, personlig mening. Du må gjerne tenke noe annet.