Min staselige prins. Min Boyo. Min sære mupp som tror han er en liten en, praktisk fanghund. Åpenbart har han ingen anelse om hva hans egen størrelse er. 😀 Men i dag, den 12 februar, vi har bodd sammen i to hele år, ham og meg. Og vi har nesten ikke vært fra hverandre i det hele tatt – for godt og ondt.
Jeg liker når du er ærlig om din egen hund, så jeg tenkte jeg skulle dedikere dagens innlegg til nettopp det – ærlighet. Som jeg sa, Boyo og jeg har tilbrakt to hele år sammen på dette tidspunktet. Jeg tror jeg mer eller mindre kan garantere at antall timer vi har vært fra hverandre i løpet av disse to årene ikke overstiger en dag. Det er virkelig på godt og vondt. Den største ulempen er at han ikke er alene trent for fem øre, til tross for hans alder.
Selvfølgelig er det det min egen feil. Og Covid. Jeg hadde ganske store planer da jeg tok med Boyo hjem. Men så kom Covid bare noen uker senere, og alle planene jeg hadde ble knust. Gitt at det har tatt nesten nøyaktig to år for Covid å komme dit, vil det sannsynligvis ikke lenger anses som en folkehelsesykdom, det føles slett ikke rart at jeg og sikkert mange andre, har mislyktes i flere av målene vi satte oss fra starten.
For min egen del det avhenger mest av et par, tre saker. For eksempel – Jeg har ekstremt lite behov for å gå ut i butikker. Jeg kjøper stort sett alt jeg trenger på nett, så langt det er mulig med hjemlevering. Så jeg trenger ikke gå ut for å handle (Jeg engroshandler til og med maten min på nettet – med hjemlevering). Og det med å gå ut og sitte i trappeoppgangen har stort sett føltes latterlig, selv om jeg måtte.
Men står nå Så jeg her med en to år gammel hund som ikke er alene trent. Graden av sjenanse er ganske høy, kan jeg si.
Det har den heldigvis han har forskjellige kvaliteter, muppethunden min. Han er relativt stor, han er ganske staselig – du aner ikke hvor mange folk av og til stopper når vi går forbi og sier at han er så kjekk, hunden min. Og det er han – den vakreste i verden, faktisk. På et tidspunkt i fjor sommer tror jeg det var rundt syv personer på en dag som stoppet oss og syntes han var så hyggelig. Her om dagen var det en person jeg er veldig nær som syntes han var så utrolig blank og fin i pelsen.
Og det er han. Selv om han har begynt å felle pels, så han er kjekk (i motsetning til Ella som ikke så klok ut under pelskastingen).
Nok en snap tingen med hunden min er at han liker å hoppe på folk. Dette er noe som virkelig er på godt og vondt. Noen bryr seg ikke, andre liker det ikke i det hele tatt. Min personlige mening er at han gjerne hopper på meg, men helst ikke andre. Det er imidlertid noe det hele tiden jobbes med. Og han vil ikke hoppe bare for å hoppe. Han hopper fordi han vil stå og lene seg, og som å henge på underarmen for å se verden fra et annet perspektiv. Det er seriøst #facepalm på den, Jeg kan tenke. Men det er liksom hans greie. Han liker å henge over kneet når du setter deg ned også.
Det har jeg faktisk en veldig, veldig bra hund. Først syntes jeg han var ganske kjedelig, fordi han skiller seg fra Ella så enormt i psyken. Men etter hvert har jeg innsett at han ikke er fullt så myk som jeg trodde den gangen, for to år siden og i ganske lang tid fremover. Du kan ikke sammenligne ham med Ella, for de er til tross for deres likheter (gjetere, begge to) ekstremt forskjellige. Men jeg nyter det jeg lærer av min egen hund. En dag skal jeg skrive et innlegg om akkurat det.
Men tenk, fortsatt. For to år siden satte jeg meg på toget, rundtur, til Malmö, å hente hjem en liten schæfervalp jeg ikke har møtt, så bare på bildet. Helt gal. Både Boyo og jeg var utslitte etter togturen hjem. Boyo brukte mesteparten av den tiden på rør. Han fikk sitt første kallenavn da – Piplarsson. Og han var så liten. 😮 Oppdretter hevdet han var størst i kullet, og det var han sikkert. Men for meg var han det itzie bitzie teeny weeny. Han var omtrent like stor som Molly – og omtrent like stor som hans eget hode, tall. 😀 Han hadde hengende ører og enorme poter. Og så var han selvfølgelig patetisk søt. ♥
En av de tingene det jeg liker best med Boyo i dag er at han, i motsetning til Ella, har en veldig klar av- og trykknapp. Han er en skikkelig sofapotet innendørs når vi er alene, men når det er fest – så er det fest. Han er også en skikkelig kosehund. Når vi legger oss, ligger vi ofte på siden, ham og meg, eller han ligger presset mot bena mine. Han pleier å være hos meg i omtrent en halvtime, kanskje en time – da pleier han å hoppe ned og legge seg på gulvet. Men han liker å være nær, som er veldig hyggelig. Da er han også veldig lett å håndtere, hunden min. Det er også en stor forskjell for Ella, som krevde mye mer av meg enn han gjør. Jeg ville ikke være i stand til å behandle ham som jeg måtte behandle Ella – da ville jeg knekket ham på et blunk. Og vet du hva? Det er ganske greit å ha en hund som ikke krever fullt så mye av meg.
Boyo er min en annen hund som jeg ikke møtte før jeg tok med valpen min hjem. Forsvaret deler ut valper til fôrvertene på en måte jeg ikke har peiling på, og jeg visste ikke i det hele tatt hva jeg skulle få hjem da. Jeg anser meg som heldig som har fått Ella, fordi til tross for at vi var så uforenlige, elsket vi hverandre så overdrevent. Boyo, jeg hadde bare sett bilder og funnet ut hva jeg kunne finne ut av oppdretteren. Nå ble det veldig bra uansett, selv om vi ikke kjente hverandre, Meg og Boyo, da jeg hentet ham.
Men da, to år med Boyo. Min store, staselig, kulsvart prins med sine utrolig snille øyne og sprø ideer. Han vil jage hver hare han ser, han, som Molly, insisterer på å vaske ansiktet grundig, han som liker å bære med seg tørrfor og spre seg i senga mi… To år med ham er ikke å forakte. ♥