Jeg har skrevet om årsakene til at hunden min ikke er alene trent før, men ta det igjen for de av dere som ikke har lest om det før. Jeg tok med meg Boyo hjem 12 februar 2020 – bare noen uker før den første Covid-saken i Sverige. Vi vet alle hva som skjedde etter det, og alle planene jeg hadde ble knust i sanden. Legg til dette at vi hadde en daghund som heller ikke var alene trent, og var mye med på grunn av sykdom i familien.
Det er forklaringene til det faktum at Boyo ikke trenes alene. Siden den dagen hunden havnet hos oss, har jeg absolutt hatt muligheten til å trene alene, men på grunn av Covid har det føltes ganske latterlig å gå ut og sitte i trappeoppgangen. Og, Jeg innrømmer glad og villig – Jeg er ganske lat og komfortabel med meg selv noen ganger. Legg til at Boyo er ekstremt avhengig av meg, og blir superstressa av at jeg skal ut ytterdøra og han får ikke bli med meg. Det har skjedd ved et par anledninger da jeg syntes solotreningen gikk bra og faktisk forlot ham, at han brøt ut av leiligheten og vandret rundt i trappeoppgangen. Heldig at jeg har gode naboer som hjalp meg ved å låse han inn i leiligheten og sette en stol under håndtaket til jeg kom hjem igjen.
Og ja, graden av forlegenhet er enorm når det kommer til akkurat det. Skamputen dekker meg på en måte over alt. 😀
Menn. Med tanke på situasjonen min akkurat nå, der jeg sitter og går som en jojo frem og tilbake til sykehuset minst en dag i uken, er det grunn til å få ordnet dette. Jeg er langt fra perfekt, men en av mine beste venninner som er så fantastisk at hun kjører meg på alle cellegifteventyr, har satt et ultimatum. Hun kjører meg når det er tid for stråling (daglig i flere uker) – men da må Boyo kunne være hjemme, i stedet for at vi slipper ham hos en annen av mine beste venner og så henter han.
Jeg er full forståelse av det ultimatumet.
Og derfor er oss der vi er akkurat nå.
Min første plan hvor du kan hente Ellas gamle bilbærer (en stor rektangulær, sannsynligvis ikke lovlig for det formålet, men hva jeg hadde råd til på den tiden) og hold den åpen – men tren ham til å legge seg ned og bli i den når jeg ikke er hjemme. Problemet jeg oppdaget er at Boyo er mye større enn Ella. Ella var i nærheten 51 cm høy – Boyo er nesten 70 cm høy. Han er derfor høyere enn selve buret, og må huke seg ned for å komme gjennom døråpningen. Dessuten synes jeg ikke han passer inn der. Han kommer nok inn, men kan nesten ikke snu, og jeg tror ikke han kan gjøre så mye mer enn å ligge – og står han, må han nok huke seg litt, lite. Noe av planen var at han skulle ha et sted å gjemme seg på nyttårsaften (Jeg dekket buret med klut og kastet inn et par puter og et teppe så det skulle bli mørkt, koselig og trygt), men sa ikke nikk…
Så etter en ta etter at han nektet å gå inn med hele kroppen, Jeg innså at jeg måtte tenke nytt.
…
Da Boyo var valp jeg kjøpte hundesenger. Jeg hadde et par, tre stykker rundt i (min lille) leiligheten. Han og daghunden vi da hadde likte dem veldig godt – Boyo så mye at han insisterte på å tygge dem opp og spre alt innholdet over alt. Som menneske blir man sliten etter hvert. Til slutt kastet jeg hele bunten, og det var ikke flere.
Men det har han høyre hadde hundesenger, og jeg bestemte meg til slutt for å kjøpe en ny. Økonomien min tillater ikke slike store utskeielser, spesielt ikke akkurat nå, men jeg klarte å kjøpe et Biabädd eksemplar på Biltema. Jeg tenkte å kjøpe mellomversjonen, men da jeg sto og så, skjønte jeg at den ville bli for liten. Så selv om hunden min riktignok ikke er den største av alle, er fortsatt ganske stor, fick det bli en size large. Jeg var der i dag etter cellegiftbehandlingen og kjøpte den for.. åhhh… 449 spenne, tror jeg. Jeg ville ha litt i mellom størrelsene, men så sa jeg til meg selv å slutte å ønske, kjøpe den største sengen, hold kjeft og vær fornøyd.
Og det gjorde det Jeg. ♥
Det har vi allerede begynte å trene (og, faktisk – tog – har du hørt noe så dumt!? 😀 ) på dette med ligge ned og bli. Vi øver i stua og på soverommet. Han kan ikke holde ut lenge ennå, men det blir bedre etter hvert. I dag trente vi for første gang med hans nye, fancy seng. Det tok noen ganger før han skjønte at han kom til å legge seg på den, og noen ganger til før han forsto at jeg vil at han skal bli igjen når jeg forlater rommet.
Dette er forresten, en av de gangene jeg faktisk synes positiv forsterkning er et flott verktøy – og også bruke det. Som en kuriositet kan jeg si at jeg er ganske stille når jeg trener Boyo. Jeg bruker ikke lydsignal, hysterisk stemme. Selv får jeg ikke energi. Jeg vinker ikke eller oppfører meg som om jeg er helt hysterisk glad. Jeg er rolig, edru, som påpeker at det er mange hunder til omplassering. Boyo selv liker å bli fyrt opp og kommer noen ganger på ting han tror jeg vil at han skal gjøre. 😀 Men selv holder jeg meg rolig og fattet. I starten som dette får han også ganske mye godbiter. Hver gang han gjør det jeg vil; øyekontakt, lengre øyekontakt, sitter, legger seg, stopper, hva det enn måtte være.. så får han en godbit. Når det gjelder bare å legge seg ned og bli, vil han få mindre og mindre godbiter jo bedre han blir. Poenget er at han må takle det som en hverdagslig ting, og da kan man ikke alltid få is.
Kan forøvrig Jeg må si at positiv forsterkning ikke er det eneste jeg bruker når jeg faktisk trener med Boyo, uansett hva det dreier seg om. Fordi han er en schæfer, liker han å sitte fast og du kan se hvordan tåken begynner å sky både øynene og sinnet, og hvordan ørene tetter seg slik at han ikke hører hva jeg sier. Så det er min jobb å sørge for at han holder seg rolig nok til å følge med – og at ro ikke har noe med positiv forsterkning å gjøre. Det har med ledelse og min egen evne til å formidle det jeg ønsker å gjøre. Dette er og vil alltid være to separate ting, og min egen rolle i det hele er så utrolig mye viktigere enn den positive forsterkningen.
Nå har vår daghunder begynte å komme tilbake igjen etter et fravær på litt over en måned (på grunn av mine behandlinger), så alenetreningen får foregå på kvelder og helger. Men det må være slik – hovedsaken er at han forstår, gjør rett – og blir bedre. Jeg aner ikke hvor lang tid dette vil ta, men målet er at han skal kunne være alene en stund hver dag fem dager i uken, i noen uker. Dette vil trolig skje en gang i april, så vi har litt tid.
…
Dette er forresten en slik ting som er veldig interessant å tenke på. Jeg har aldri hatt problemer med å trene Ella alene. Hun var også veldig avhengig av meg, men på en annen måte. Boyo trenger meg for å opprettholde selvtilliten og tryggheten. Ella trengte meg fordi jeg var hennes leder og den som fikk henne til å fungere. Mentaliteten til dem er ekstremt forskjellig, og jeg innrømmer meg selv på det hele ovenfor til mykheten og den typen avhengighet Boyo har av meg. Han er riktignok veldig komfortabel og lett å leve med i forhold til Ella, men de er ekstremt forskjellige – og veldig like på andre måter (veldig mye gjeter, begge to, på en litt annen måte).
Så har nå du har en liten ide om hvordan jeg oppfører meg når jeg trener den sære 3-åringen min alene her hjemme. 🙂 Det er helt ok om du gjør det på en annen måte – men det er slik jeg gjør og tenker. Jeg kjenner hunden min veldig godt og har en ganske god forståelse av hva jeg må gjøre for å få det til å fungere for ham.
Kryss fingrene at ting blir bedre og bedre og at han etter hvert vil klare å være alene, gjerne over lengre perioder. Selv har jeg liksom blitt vant til at han ikke kan det, men det ville faktisk vært ganske deilig å kunne reise hjemmefra uten ham en gang i blant. Vi får se hvordan det går – men akkurat nå føler jeg håp om at det vil fungere. Kanskje ikke i dag eller i morgen – men innen en rimelig fremtid. ♥