Vi lever virkelig i en tid hvor debatter ikke kan holdes uten at det hele blir kakekasting. Så også i USA, tilsynelatende – og jeg tar dette opp fordi debatten jeg har i tankene i denne spesielle saken, handler om hunder og hundetrening.
Hvis det er det flere enn meg som følger flertallet av hundetrenere på YouTube fremfor alt, da vet du det med sikkerhet Zak George de siste månedene har brukt enormt mye tid på så mange måter som mulig, markedet at positiv forsterkning faktisk har solid forskning bak seg, og hvordan kan du velge noe annet når den forskningen er den beste av alt, nyeste og dermed kuleste – for ikke å nevne EKTE?
Og det er det selvfølgelig hundetrenere som bruker balansert hundetrening i stedet – det vil si; positiv forsterkning OG korreksjoner. I USA brukes for eksempel elektriske halsbånd og såkalte stikkhalsbånd. Her i Sverige er det forbudt, og jeg tror de fleste er enige om at det er mulig å lære hunden uten disse verktøyene. Jeg kan absolutt se poenget deres, forutsatt at de brukes riktig, ikke for å skade hunden. Imidlertid synes jeg det er vanskelig å se at jeg noen gang bruker heller.
Jeg liker ikke Zak George. Jeg synes han er superflink, Jeg tror han er altfor rettsikker for sitt eget beste (for ikke å snakke om hundene han bor med og tar på trening), Jeg tror han – til tross for yrket hans, er flink til å lese hundespråk, Jeg synes han er selvgode selv om han sier at andre kan gjøre hva/hvordan de vil, og jeg tror hele tilnærmingen hans til positiv forsterkning er… helt beklagelig, faktisk. Jeg liker ham ikke, helt enkelt. Men jeg tror det jeg liker minst med ham er denne spesielle tingen ved ham, og mange andre som har positiv forsterkning som en rød tråd gjennom deres jeg-har-hund-skap, er manglende evne og fremfor alt staheten motviljen å omfavne at positiv forsterkning kan være ETT verktøy, men ikke den eneste.
En annen ting jeg liker ikke – og det gjelder alle som ser på forskning som rendyrket, tøffe sannhet, er akkurat det. Zak George ser ut til å ta all forskningen han kan finne (som stemmer overens med hans egen oppfatning, med andre ord) som sannhet, og ser også ut til å ha et slags romantisert bilde av hunder som skjøre skapninger som ikke kan stå oppreist- og opplever andre følelser enn å bli positivt forsterket. Tanken om at forskning ikke nødvendigvis har så mye mer med virkeligheten å gjøre ser ikke ut til å ha slått ham, og det ser heller ikke ut som han forsto at i prinsippet kan all forskning vri og tolkes slik man velger å tolke den.
Jeg vil ikke gå inn i debatten som sådan; besøk Zak George kl Youtube eller Facebook, så finner du videoinnleggene hans i det han selv kalte Vlog War. Den som tok på seg å møte sin krigshandling i sine egne videoinnlegg er Robert Cabral, som meg (ulikt) liker faktisk. Cabral har en veldig høy oppfatning av seg selv, men det skal ikke nektes – han er dyktig som hundetrener, han har sans, balansert og i mine øyne, i det hele tatt, sunn holdning til hunder.
…
Dokk – og det Det er her det blir interessant. I tillegg til disse to store navnene, så selvfølgelig er det veldig, veldig mange som kommenterer. Jeg har hatt det gøy å sitte og lese gjennom kommentarene, og det er virkelig delt rett ned på midten. Det er svært få som sier at det er for- og ulemper på begge sider. Det jeg personlig tror at hver kjegle som engasjerer seg i denne saken mangler er;
ledelsen.
Evnen det faktisk kunne formidle til hunden det du ønsker. Evnen til å få hunden til å ta deg på alvor. Evnen til å kommunisere med hunden din uten å trene hunden. Forstå hundens kroppsspråk, når det er hensiktsmessig å forsterke, når det er hensiktsmessig å kreve at hunden rygger, roer seg ned, eller hva det måtte handle om. Evnen til å forstå at ens egen person har større innvirkning på hunden enn gjennomsnittsmennesket kanskje forstår.
Jeg tror det for eksempel fast på at en hund som er veldig redd, forsiktig, bekymret og så videre, kan komme minst like langt sammen med en person som er i stand til å formidle sin egen ro, sin egen sikkerhet og stabilitet, som det ville sammen med en letthjertet, underholdende person som forsterker alle slags atferd uten å tenke. Antagelig kommer hunden lenger sammen med førstnevnte person. Hvis den personen tilfeldigvis også har en eller et par rolige, trygge og stabile hunder til hjelp, da kan det bare bli enda bedre.
Dette er noe jeg tror begge sider savner. Prosentandelen av personer som blir med på denne tredje måten, hvor hundetrening er det som kommer nederst på listen, er ikke veldig mange. Jeg synes det er synd at du ikke ser nærmere på deg selv for å se hva det er du kan endre, for at hunden skal fungere bedre. Ingen er perfekte (ikke engang meg!), men det er godt mulig at litt selvinnsikt, selvbevissthet og vilje til å forandre deg selv før du begynner å prøve å forandre hunden din.
…
Men fordi tilbake til denne kakekastingsdebatten. Jeg har også notert for min egen del, de gangene jeg havner i en diskusjon med en som slavisk følger positiv forsterknings vei, er at disse menneskene er ekstreme (og jeg mener virkelig ekstremt) enkeltspor, og nekter egentlig å akseptere at hunder ikke er laget av skjøre eggeskall, at de faktisk trenger å lære å takle motgang også, og at alt ikke trenger å handle om hundetrening.
Som et eksempel kan Jeg tar min egen hund, Boyo. Han reagerer på fyrverkeri. Han er en ganske stor schæferhund som til daglig synes han er en dust, men på nyttårsaften blir han veldig liten og feig. Han overreagerer ikke, men siste nyttår (21/22) han tenkte han kunne passe under sofaen. Han tok feil. Jeg spurte litt rundt om tips til hvordan jeg kan håndtere en hund som blir engstelig og nervøs av det (Ella reagerte nesten ikke i det hele tatt før rundt syvårsalderen, og så ble hun heller forbanna enn bekymret/redd). Noen mente jeg burde lære Boyo at fyrverkeri betyr superduper-lek, men det føltes ikke helt riktig for meg. Tipset som har gitt meg (og Boyo) de fleste kom fra Alexandra Ortega videre Dogs of Pegasus, og gikk ut – la ham være. Vil han være bekymret, nervøs og redd – la ham være. Han dør ikke, og det er bare bra at han lærer seg å takle det. Er der som støtte hvis han trenger det, men ellers – la ham være.
Og det fungerte helt utmerket. Var han bekymret? Og, sikker på at han var det. Men han var rolig og fattet, selv om han la seg under pulten ved føttene mine og ble der så lenge det var litt skummelt.
Å prøve avslutte dette innlegget på en meningsfull måte;
Jeg tror det det er synd at det er så mange mennesker som ikke kan føre en fornuftig samtale. Og jeg mener ikke bare i hundeverdenen, selv om det handler om det her. Er det noe jeg har det vanskelig med, så er det nettopp selvgode mennesker, og de som driver med nettopp positiv forsterkning har den kvaliteten i overflod. Selvrettferdighet er en av egenskapene som gjør det vanskelig å føre en konstruktiv samtale, uansett hva det dreier seg om, uavhengig av hva man forventer å få ut av det. Og helt ærlig – det er den aller største grunnen til at jeg unngår å snakke med folk som har den holdningen så mye som mulig.
Menn – hundeverden i USA ser litt annerledes ut enn det gjør her. Hvis du er lett underholdt, kan jeg anbefale å følge denne debatten. Det er faktisk ganske underholdende, om enn med en viss skampute (spesielt når man ser på Zak George).
Samtidig kan du benytt anledningen til å tenke over dine egne meninger, hva er viktig for en, og hvordan du bærer deg selv.