Jeg har fortalt deg at jeg følger en gjeng med hundetrenere, fremfor alt i USA. Det er superinteressant av mange grunner, mest for å se og høre om hvordan de forholder seg til hunder (siden de er hundetrenere er det selvfølgelig mye snakk om hundetrening, som ikke er det jeg primært gjør selv). Jeg har akkurat sett ferdig/hørt på en tre timer lang samtale mellom to av disse hundetrenerne, og vil reflektere litt over det.
Ivan Balabanov har en podcast publisert på Youtube (sikkert andre steder også, men det er der jeg ser/lytter), og i en episode fra omtrent et år siden har han denne flere timer lange samtalen med sin kollega Michael Ellis fra Leerburg (skole for hundetrenere). Begge disse menneskene er store i hundeverdenen i USA, de trener og konkurrerer i tøffere hundesporter (for eksempel IPG), de har begge egne treningssentre for potensielle hundetrenere, de reiser over hele verden og foreleser, holde kurs og så videre. De er med andre ord på et annet nivå enn den lokale hundetreneren i kommunen der vi bor.
Det har folk hund av ulike grunner er ikke noe nytt for meg. Det er så åpenbart. En person som er interessert i å kanskje konkurrere med hunden sin i en eller annen hundesport vil sannsynligvis få en rase som fungerer for deres formål. En annen vil ha en ren, kuttet selskapshund, mens en tredje vil bruke hunden sin til jakt, spor eller noe annet praktisk. Og så er det folk som meg, som er mest interessert i – godt, i all ærlighet, bedrift, men også hundens “psykologi”, eller måter å oppføre seg på basert på hva slags energi den møter.
Men det var det så utrolig, ekstremt tydelig i denne samtalen. Blant annet ble flokkvandringer nevnt, hvor førere går med en rekke hunder som beveger seg pent og pent fremover, som noe av det kjedeligste en hund kan oppleve. Det var faktisk første gang jeg følte at jeg var uenig – alt. Jeg kjøper med en gang at en hund trenger frihet i bånd, alternativt løs, å lese avisen, løpe rundt og rett og slett være en hund. Bare ikke, under cellegiftbehandlingen min, er for det meste slik turene mine og Boyo ser ut fordi jeg ikke orker eller orker så mye mer. Men vanligvis – spesielt hvis jeg har flere hunder med meg, den strukturerte turen er mitt første alternativ.
Menn Michael Ellis, hvem var den som ga uttrykk for denne spesielle meningen, nevner også at det er forskjell på dyreeiere (vanlig mann, med andre ord) som kanskje ikke klarer å holde strukturen hjemme eller som ikke bruker mye tid på trening, og de som enten jobber profesjonelt med hunden sin, konkurrerer eller på annen måte trener mye med hunden sin. Han mener at disse hundene får så mye struktur at de trenger litt tid på å bare være hund. Og jeg kjøper det argumentet – faktisk.
Det tar meg å forstå på et litt dypere plan, konflikten som utspiller seg i den amerikanske hundeverdenen akkurat nå. Den er også tilgjengelig her, men fordi USA bruker ting som elektriske halsbånd, stiftkrager og så videre, da blir kontrasten der mye større.
Jeg tenker slik; for noen år siden hadde jeg mange og veldig fruktbare samtaler med en person som jobber som verge med hunder. Vi snakket mye om krav til hunder, og jeg innser at det er en helt enorm forskjell på kravene du som profesjonell med hund har til hunden din, og den krevende posisjonen man har når hunden er ens kjæledyr som ikke må takle mer enn å oppføre seg sosialt i samfunnet. Det blir egentlig to ytterpunkter, og derfor kan de ikke sammenlignes.
Og kanskje er det det er denne kontrasten som gjør det så vanskelig, for så mange, å forstå hvorfor det er så viktig å kunne korrigere hunden sin på en fornuftig måte.
Det er det også her er det interessant, med tanke på at både Balabanov og Ellis jobber med det jeg vil kalle en av hunderasenes elite; Belgisk Malinois. Det er noen arbeidsraser som virkelig er elitehunder, og jeg vil ikke råde en privatperson som aldri har hatt hund, eller som bare vil ha en selskapshund, å noen gang få en. Det er bare for mye hund for oss dødelige å håndtere.
Og jeg tar meg friheten til å si akkurat det, fordi jeg har delt livet mitt med en av Forsvarets hunder. Jeg og min Ella forgudet hverandre over alt, og forholdet vårt var av den spesielle typen som jeg nok ikke kommer til å oppleve med noen annen hund. Men hun var ikke så morsom å leve med, fordi hun hadde akkurat de egenskapene som kreves for å kunne jobbe i områder hvor det kreves ekstremt mye av både hund og fører. Hun hadde en psyke jeg ikke har møtt hos noen annen hund (unntatt andre FM-hunder), energi som strakte seg ut i verdensrommet, en vilje og driv som aldri tok slutt.
Jeg kommer ikke å ha en slik hund igjen. Av litt andre grunner. Dels for å la Ella være den eneste, akkurat som hun ville være. Delvis fordi jeg er eldre nå, og ville ikke kunne takle en slik hund igjen. 😀
Min veldig personlige og liten privat overbevisning er at min idé om hvordan man kan oppdra og leve sammen med en annen hund 100% basert på hvordan jeg måtte oppdra og leve med Ella for at hun skulle fungere. Vi øvde selvfølgelig litt innimellom, men det var mer fordi hun syntes det var så gøy enn fordi jeg hadde et mål med det. Men med en hund som Ella, for eksempel, er korrigeringer nødvendig – i hvert fall for meg som privatperson. Ella og jeg kranglet mest om energinivået hennes og beslutningene hun tok basert på det. Det var slik jeg lærte at en hund som går opp i runder blir ugjennomtrengelig for instruksjoner, og derfor må du hjelpe den med å miste energi. Noen ganger krever det en fysisk korreksjon – og noen ganger er verbal kommunikasjon nok, eller kroppsspråk.
Så selv om Jeg er ikke hundetrener selv, har ingen planer om å bli det, og bruker heller ikke mye tid på å trene hundene mine, slik at jeg fortsatt kan relatere og forstå hvorfor korrigeringer er nødvendige. Hadde jeg hatt en annen hund som min første, kanskje det hadde sett annerledes ut. Ens egen oppfatning av hva en hund er og hvordan man håndterer den er unektelig farget og formet i ekstremt høy grad av nettopp den første. Jeg mistenker at det også er derfor jeg synes Boyo er så sinnsykt annerledes og merkelig sammenlignet med henne. Jeg begynner å venne meg til det, men det er to helt forskjellige måter å tenke og jobbe sammen med dem på.
Imidlertid innser jeg, spesielt etter å ha lyttet til disse superdyktige mennene i deres lange diskusjon, at jeg har en tilnærming til hunder som skiller seg fra de flestes. Jeg skal ikke be om unnskyldning for det, og jeg nekter absolutt å bli med i kulten av positiv forsterkning. Etter å ha fulgt debatten mellom Zak George og Robert Cabral, har jeg innsett og forstått at det virkelig er en kult, som jeg synes er ekstremt ubehagelig. Det er en tilnærming som er mindre basert på hundens behov og mer på utøverens påståtte etikk og moral og selvrettferdighet for å føle seg som en bedre person enn den som tror, fungerer og gjør annerledes.
Til på noe måte prøve å runde av, så jeg kan si at jeg er sykelig imponert over folk som trener og konkurrerer med hundene sine i ekstrem hundesport, eller som jobber i militæret, politi eller lignende yrker. Hundene som egner seg til den slags service er så sinnsykt kule at jeg nesten besvimer. Jeg skulle ønske jeg hadde energien, energien og lysten til å bli involvert på den måten med hunden min, fordi det ville være utrolig. Dessverre kjenner jeg meg selv veldig godt og vet at det ikke er min greie i det hele tatt. Så jeg får fokusere på det jeg synes er enda mer interessant – nemlig å ha en hund som jobber sammen med meg, og i samfunnet.
Og har deg klarte å lese så langt, jeg er imponert. 😀