Nå har jeg hatt min siste cellegiftbehandling, og den første uken etterpå er gått. Jeg har vært altfor sliten til å trene alene med Boyo den siste uken, men nå begynner jeg sakte å bli frisk – og vi trener videre!
Vi hadde en av våre hunder her i dag, og da hun dro hjem, var Boyo veldig sliten (som vanlig – han går alltid tom for venner her, selv om de ikke spiller). Som et resultat av min fullførte cellegiftbehandling har jeg bestemt meg for å gjøre en dødsrens her hjemme (helt sinnsykt når man akkurat er ferdig og faktisk er veldig sliten), som gjør at det kastes en del søppelsekker hver dag. I dag var intet unntak.
Så jeg stengte inn til Boyo på soverommet, liggende på sin egen seng. Han fikk være med mens jeg rotet rundt med søppelkassene fra kjøkkenet, Jeg åpnet døren og satte dem utenfor, lukket – godt, ni vet. Ryktes om, helt enkelt.
Så legger jeg meg og hvilte litt (selvfølgelig sa jeg at jeg er sliten etter all cellegiften?), og tenkte litt. Boyo var merkelig stille der inne, og det tenkte jeg nå, jævler. Nå blir det skikkelig deluxe-trening!
Så jeg kledde meg på meg, gikk ut, tok søppelet mitt og gikk for å kaste det. Det inkluderer åpning, lukk og lås inngangsdøren, rasling utenfor døren, gå ned trappene, porten som går opp der nede, samt steg på asfalten ute på gården.
Ikke et pip. Eller ja, ikke som jeg hørte, i alle tilfeller.
Det var jeg ikke borte så lenge. Søppelet kastes her på gata, så det tar bare noen få minutter. Men likevel – Jeg var utenfor leiligheten, han var inne i den.
I min verden Det er en stor seier.
Nå vet jeg det at folk gjør ting litt annerledes og ønsker å få litt annerledes respons fra hundene sine når de kommer hjem etter å ha vært borte. Jeg tilhører de som ikke vil ha en hysterisk glad hund. Jeg trenger ikke den bekreftelsen – alt, faktisk. Det jeg ønsker meg er en rolig hund som ikke blir hysterisk. Hysterisk glade hunder er stressede hunder, og det er ingen seier i mine øyne.
Så når jeg kom inn, besøkte damerommet mitt for å pudre nesen min, Jeg åpnet døren til soverommet og gikk rolig inn. Boyo møtte meg ved døren, men jeg foretrekker at han blir i sengen sin og tar det med ro. Han fikk gå og legge seg der igjen – og for de som lurer, jeg sa helt sonisk til ham om å legge seg. Å være den tyske hyrden han er, gjorde han det selvfølgelig, fikk en godteri og en god en – så måtte han ut av soverommet.
Det skal det ikke vær rar, det med å komme og gå. Det er dit jeg ønsker å komme til, det er målet mitt.
Og akkurat nå det føles definitivt gjennomførbart. Jeg har et par uker på meg til å øve på dette før jeg setter det på prøve på ordentlig. I begynnelsen av april starter strålebehandlingen min, og det går så kort tid på kreftlegen at han bare må lære seg å være seg selv da.
Så fra og nå blir det daglig solo trening, slik at han kan klare å komme for sent. Personlig er jeg mest takknemlig for å ha funnet en måte å hjelpe ham med dette, som faktisk fungerer – for ham. ♥