Jeg innrømmer å være dypt imponert over hunden min. Sist i går øvde vi til (han ville) være alene igjen. Ikke på samme måte som forrige gang, men litt annerledes. jeg har, til tross for at jeg for litt over to uker siden fikk min siste cellegiftbehandling, fikk meg til å døse hjemme.
Forrige uke Jeg har et øyeblikk av gangen, når jeg hadde energi og lyst på samme tid, rengjort på kjøkkenet. Dette har resultert i utallige sekker med søppel – og et stort antall vesker med diverse dingser som jeg knapt visste at jeg hadde. Ni vet, det som ligger bak noe annet i et skap som du aldri åpner, samler støv og yngel flyter og blir ekkelt til slutt. Både den typen mann faktisk (hvis du er interessert nok) kan være nyttig og hyggelig på et kjøkken, samt andre ting som julepynt (som jeg ikke bruker fordi jeg ikke feirer jul) og andre småting.
Så hele min salen har vært full av bokser. Jeg har dessverre ikke bil, så å bli kvitt elendigheten har vært et problem. Men så fikk jeg hjelp, i går, akkurat. En person jeg ikke hadde sett på årevis kom og hjalp meg med å få bort alle disse eskene.
Og det er det er her solotrening kommer inn.
Før denne personen dukket opp. Jeg bestemte meg for å putte Boyo inn på soverommet, slik at jeg rolig kunne måke ut alle kassene i oppgangen. Denne lysningen har fått frem alt støvet og all den løse pelsen (både Boyo og Molly feller pels akkurat nå) til hall og kjøkken, og jeg hadde ikke lyst til å skamme meg. 😀 Så – trappeoppgangen. Boyo var nok litt ettertenksom da han hørte meg åpne døren og rasle, men jeg tok meg friheten til å ignorere ham.
Og når personen viste seg at jeg gikk ut, låste døren, tok med meg noen poser ned og snakket litt. Det tok noen svinger opp og ned før alt var nede, og jeg mistenker at Boyo var veldig, veldig gjennomtenkt der inne. Men det kan han godt være, tenkte jeg. Tror forøvrig det var da jeg var på vei ut for å låse døren at han faktisk bjeffet litt og banket litt på soveromsdøra – men jeg ignorerte det også.
Det tok ikke spesielt lang tid, dette. Jeg kunne ikke følge denne personen, fordi bilen var stappfull av ting. Jeg fikk bare ikke plass. 😀 Da jeg reiste meg satte jeg meg ned og røykte, gikk så til sengs – og så slapp jeg hunden min ut, som sprang rundt i hele leiligheten for å undersøke hva som skjedde mens han var borte.
Fordi jeg allerede er av den holdningen at det ikke skal være noen stor sak å komme og gå, så jeg ignorerer faktisk Boyo stort sett når jeg går inn for å hente ham. Jeg liker ikke når en hund møter meg helt hysterisk glad (stresset). Jeg vil heller ha den avslappede reaksjonen “aha, det var der du var”, og ingenting mer. Jeg gjør det samme når jeg henter han hos vennen min som sto opp og hjalp meg når jeg var borte for behandlinger, legebesøk etc.
Akkurat nå er mitt største problem grunner å forlate hjemmet minst en gang annenhver dag, til det er på tide at strålebehandlingen min starter. Det er da Boyo skal være hjemme alene, så på ordentlig. Hvordan han har det så langt, da går det fantastisk bra så jeg er ikke bekymret i det hele tatt. Men bortsett fra å kaste søppel og gå på Ica og kjøpe ting hjem, så jeg har ingen direkte grunner til å gå ut. Jeg gjør det uansett, men det er lettere når det faktisk er grunner – for meg, med andre ord. Og ja, det problemet er utelukkende mitt eget, det har ingenting med Boyo å gjøre. 😀
Men da, Jeg føler meg stort sett veldig fornøyd akkurat nå. Både med meg selv og Boyo. Med meg selv for å finne en måte som fungerer for Boyo, og Boyo for faktisk å ta utfordringen. Han ser ut til å ha flere ting som taler imot ham (sagt med stor humor). For det første er han en mann, og derfor ganske vind (har jeg sagt at jeg synes tisper er litt morsommere, Nå som jeg har prøvd begge deler?). Dels er han gjeter, og derfor ikke særlig uavhengig i det hele tatt. Dels er jeg hans eneste person og hele hans verden. At vi klarer å komme oss gjennom det steg for steg slik at han kan klare å være alene, Den er ikke dårlig rosa.
For det er det absolutt ikke at han ikke kan. Han kan. Han kan tross alt sitte ute alene og vente mens jeg er på vaskerommet. Det er bare det at jeg ikke har klart å finne en måte (å være alene inne) som fungerte for ham tidligere. Ella var mye lettere å trene alene. Men så hadde hun også en helt annen mentalitet, selv om hun også var veldig avhengig av meg. Det ser ut til å være hyrdenes motto; la oss sitte sammen ved hoften med vår egen person. 😀