Vi hadde et lite uhell med solotreningen sist fredag (i går, for meg, fordi det er over midnatt og jeg har ikke lagt meg enda). Jeg måtte til Ica, og avvek fra rutinen jeg brukte og som har fungert bra så langt. Min feil.
Rutinen meg jobbet både meg selv og Boyo inn i er at jeg låser ham inne på soverommet, etterpå går jeg rundt og pirker litt, ta meg en sigarett, høre på litt musikk – og deretter, når han liksom har landet i å være alene på soverommet, når Jeg går ut av leiligheten.
Men i går (i forgårs) Jeg følte meg litt stresset da vi skulle gjøre dette. Jeg var sliten etter å ha sovet dårlig et par dager på rad, og hadde vanskelig for å komme meg ut av rumpa og komme i gang med solotreningen. Så når jeg bestemte meg for at NÅ er tiden inne, Jeg gikk først ut på tur med Boyo. Da vi kom inn fikk han mat, og så låste jeg ham inne på soverommet for å gå med en gang – uten musikk, som jeg vanligvis har på når jeg er ute.
Og Boyo, stakkaren, freaked out. Han bjeffet som en gal da jeg dro – Jeg hørte ham et godt stykke unna. Ica ligger bare noen hundre meter unna, så det er raskt å komme seg dit og hjem. Da jeg kom hjem hørte jeg ham bjeffe igjen; sannsynligvis hørte han skrittene mine og luktet meg. Hodeskallen hørtes ut som de kom fra trappeoppgangen, så jeg ble litt nervøs.
Men når jeg kom opp, hadde han brutt ut av soverommet, men var heldigvis i leiligheten. Jeg vil helst ikke gjenoppleve de to anledningene der han brøt ut i trappeoppgangen – dritt, hvor flaut det var. 😀
Da jeg dro inn i leiligheten ignorerte jeg ham fullstendig mens jeg kledde av meg og pakket ut innkjøpene. Da jeg var ferdig fikk han lov til å følge meg vakkert inn på soverommet og vente der med døren lukket mens jeg la meg, tok en sigarett – og så måtte han ut igjen. Så ignorerte jeg ham en god stund til.
Det var det litt av et ork (for ikke å snakke om pinlig – lurte bare på hva naboene tenkte), tenkte jeg, fordi han har vært så god så langt. Men jeg skjønner at feilen var min – Jeg skal ikke stresse når jeg har puttet ham inn på soverommet. I stedet holder jeg meg til å låse ham inne, gå rundt og fikle litt her, ta det med ro, og så gå ut. La gjerne musikk stå på på kjøkkenet, så det er ikke rart stille.
Med andre ord, det føles veldig omstendelig, på mange måter. Jeg skulle ønske han ikke var fullt så lett stresset som han er. Men nå er det det, og så må du finne måter å håndtere det på. Rutinen med å la ham være i fred må være som den er akkurat nå. Etter hvert håper jeg det blir lettere, men vi er tross alt bare i begynnelsen så langt.
…
For å fortsette historien; Jeg hadde vasketid i dag og hadde allerede bestemt meg før at det var en utmerket mulighet til å trene Boyo alene. Spesielt siden jeg hadde mye tøy og trengte å være lenger nede på vaskerommet enn vanlig. Det skjønte jeg også gitt gårsdagens kjepphest, det var på tide å øve litt ekstra på den delen av oppholdet på soverommet. Det måtte vi faktisk slite litt med, før han liksom husket at stopp faktisk betyr stopp, ikke løp etter matte og prøv å presse ut. 😀
Men til slutt vi lyktes. Vi gjorde et par svinger hvor jeg slapp ham ut, og så måtte han inn igjen. Til slutt måtte han bli der, mens jeg satte meg ned på kjøkkenet en stund før det var på tide å gå. Et sted i det øyeblikket fikk han litt panikk og begynte å bjeffe og skrape på soveromsdøren, og så ropte jeg faktisk til ham om å holde kjeft og legge seg. Etter det var det merkelig stille.
Jeg var borte i omtrent to timer. Det er første gang jeg har vært borte så lenge, faktisk. Vaskerommet er i porten ved siden av, og jeg sto utenfor porten og snakket i telefon mens maskinene gikk, stort sett så jeg kunne høre om han fikk panikk. Til min store glede og takknemlighet var det imidlertid merkelig stille. Han var så flink at jeg benyttet anledningen til å løpe bort til en venn et par hus nede i gaten for å varme opp litt (og møte hunden hennes, som Boyo har kjent siden han flyttet hjem til meg som åtte uker gammel valp).
Jeg vet ikke hvordan du, leseren, gjør når du trener hunden din alene, men jeg vil ikke ha en helt hysterisk reaksjon fra hunden min når jeg kommer hjem. Da jeg kom inn, dro jeg på jobb og gjorde et par små ting, før jeg slapp Boyo ut, som fikk et skikkelig luksuriøst tyggebein som belønning for å være flink. Det betydde at han ikke var stresset i det hele tatt, og ikke spesielt interessert i meg heller.
Hva føltes superviktig med dagens trening var å gi Boyo en positiv opplevelse av ensomhet, i motsetning til i går. På mandag skal jeg på min første stråling, så det må liksom fungere. I går ble jeg litt nervøs, men etter i dag føles det som om han skal fikse dette – så lenge jeg gjør mitt og ikke avviker fra rutinen.
…
Som ni ser Jeg er langt fra perfekt. Noen ganger har jeg det litt travelt og haster mer enn jeg burde (det var den underliggende utålmodigheten). Det jeg derimot er god på er å holde meg i ro, trygg og stabil energi, å kommunisere hva jeg vil, og i det minste en slags innsikt i hva jeg gjør feil når ting går galt.
I morgen vil vi trener igjen. Det er som å bare tute og kjøre nå, fordi det virkelig er mandag. Og akkurat på mandag blir det nok et par timer, fordi det er første gang på strålingen. Men det blir bra. Jeg har forresten satt opp en lapp i trappeoppgangen med informasjon om at det er alenetrening, at jeg skal være borte en time om dagen i flere uker, og at jeg gjerne vil finne ut om han høres dårlig ut i mellomtiden så jeg vet hva jeg må jobbe med.
jeg vet ikke hvis du som leser dette får noe ut av det. Om ikke annet er det kanskje gøy å se at jeg gjør både feil og feil i ny og ne. Og jeg synes det er helt riktig å være transparent hvis noe går galt, som noen andre kan ha nytte av.
Fordi hvordan å ha; verken jeg eller Boyo er perfekte – og vet du hva? Det er helt ok. ♥