En artikkel ble delt i en Facebook-gruppe jeg tilhører – en slags debattartikkel, hvor skribenten mente at flexi-coupling er dårlig, og er positivt innstilt til et forbud mot disse. Jeg leste noen av kommentarene, som i utgangspunktet utelukkende forutsatte at det ikke er noe galt med flexi-coupling i seg selv, men på den som holder den.
Min personlige mening om flexi-kobling er at de generelt suger. Hvis du vil ha hunden i langt bånd for økt bevegelighet, kan du bruke langt bånd i stedet. Jeg synes flexi-bånd er vanskelige å håndtere på grunn av det store håndtaket som er vanskelig å holde, og selve streken gjør også helvete vondt hvis den løsner og ved et uhell flikker deg et sted på kroppen. Og ja, Jeg har vært en del av det.
Det skjønt jeg synes er ekstremt underholdende i hele denne samtalen er at nettopp flexi-kobling er ok å bruke hvis du bare gjør det på riktig måte, mens andre verktøy/hjelpemidler ikke er ok å bruke. Jeg tenker mest på ting som tappkrage eller elektrisk krage, som for tiden diskuteres til absurditet i USA.
Ikke misforstå meg – Jeg har vanskelig for å forestille meg at jeg bruker heller, fordi jeg, som alle andre i Sverige, er så indoktrinert at det er feil. I motsetning til mange andre har jeg imidlertid ingen problemer eller problemer med å se at det kan være poeng til begge disse – forutsatt at de brukes riktig uten å skade hunden.
Og det er det, akkurat det uttrykket – uten å skade hunden, som er interessant i denne samtalen. Det er ganske mange ting å dekke der, som jeg tror i hvert fall noen ikke tenker på. Og det er nok ganske mange som tenker helt annerledes enn meg selv, og flere store hundetrenere i USA (men ikke nødvendigvis av de samme grunnene). Det var greia med at det ikke var verktøyet det var skyld i, men mannen som bruker den (jfr. skytevåpen).
Hvis vi begynner med redskaper/verktøy for å ha kontroll over hunden sin – eller for alle hensikter, for å gi hunden din litt frihet… Kan vi prøve å ta en liten titt på redskapene og verktøyene vi bruker på og med hundene våre, og være litt objektiv?
La oss begynne med helt vanlige krager og bånd, også seler med bånd. Mitt syn er at så snart vi setter bånd på hunden, uansett om det er i krage eller sele, da begrenser vi hundens bevegelighet. Hvis hunden trekker i båndet av en eller annen grunn og vi står helt stille, da blir det en slags straff, fordi båndet tross alt er av en viss lengde, og hunden vil ikke gå lenger enn det. Men vi bærer oss selv, da blir det press et sted på hundens kropp, som sannsynligvis vil forårsake en eller annen form for ubehag.
Og det er sikkert nå er det mange som protesterer og sier at hvis du trener hunden riktig, vil den aldri trekke i båndet. Og det er selvsagt et argument du kan bruke. Men jeg antar at de fleste som har hund, på et tidspunkt har opplevd trekk i båndet, uansett om det er et virkelig spennende sted i bakken, en person hunden vet hvem den vil ha til, en annen hund den vil kaste seg mot, og hår, katt, fugl, fotball, sykkel, løpende barn – uansett, uavhengig av hvor veltrent hunden er. I tillegg er det faktisk slik at før du har rukket å trene hunden din, så er den tilfeldigvis utrent og vet ikke hvordan den skal oppføre seg i bånd.
Til å ta bare flexi-kobling som et eksempel, Jeg tror personlig at det er en felle som mange lar seg lure av. Du synes det er så deilig å la hunden gå litt som den vil, og det kan selvfølgelig være fint. Boyo får til tider gå langt (vanlig) koppel, som både han og jeg liker. Men akkurat for øyeblikket må velvære sette seg i baksetet, fordi min personlige mening handler om lite annet enn nettopp det.
Problemet mitt er når folk lar sine (ofte små) hunder går i lang bånd på sykkelveier som er mye trafikkert av sykler og annet (Jeg har helt glemt hva de heter, disse tingene som alle slags rir rundt på). Det er slett ikke uvanlig at flexikoblingen går over sykkelveien, som gjør at alle som kommer seg rundt på hjul risikerer ulykker for begge selv, hund og sjåfør.
I tillegg, bare fordi være sånn, er det ikke helt uvanlig at hunden med flexibånd flipper ut når den ser andre hunder – men mennesket har ikke vett til å bringe inn hunden sin (og hvis det gjør det, er det ikke raskt nok), som gjør at hundemøter kan være ganske ubehagelige.
Og jeg kan synes ikke det er pent av hundens menneske. Snarere synes jeg det er sinnsykt uansvarlig og arrogant. Hvorfor vil du utsette hunden din for risikoen for en ulykke?, bare fordi du vil at den skal få gå akkurat dit den vil og savner strukturen som en tur faktisk kan bidra med.
Det er merkelig at visse ting, som kan brukes på en helt feil måte og forårsake skade ikke bare på hunden men faktisk også på mennesker og dyr rundt, tillatt, mens andre redskaper er forbudt, som når den brukes riktig, kan nok utgjøre en enorm forskjell i fremfor alt hundetrening.
Jeg vil her understreker sterkt at jeg ikke går inn for bruk av verken stikkhalsbånd eller elektriske halsbånd. Jeg er imidlertid ganske overbevist om at de kan ha en veldig positiv effekt – forutsatt at de brukes på en måte som ikke skader hunden. Jeg har vært borti elektriske halsbånd i helt andre sammenhenger, og vet for eksempel at den laveste styrken er veldig, veldig lavt. Hvis du tenker på at en hund har betydelig mer pels mellom huden og halsbåndet enn vi har hvis vi skulle prøve det på oss selv, så er sannsynligheten for at det faktisk gjør vondt, ganske liten. Slik jeg forstår det er ikke tanken at det skal gjøre vondt, uten at det trenger å fungere omtrent som når du pirker i hunden med fingrene for å avbryte et veldig sterkt fokus, eller atferd som ikke er ønskelig.
På den fronten Selvfølgelig kan jeg ta feil, men ingen av hundetrenerne jeg følger snakker noen gang om å bruke maksimal styrke, uten den laveste.
Som forresten får meg til å tenke på noe annet som ser ut til å ruve frem blant veldig mange. Dette for å skåne hunden for ubehagelige opplevelser. Livet skal tilsynelatende være solskinn og fester hele tiden, for ellers er det synd på hunden. Og hvis hunden tilfeldigvis opplever noe ubehagelig eller ekkelt, har den vært gjennom et traume og derfor må den trenes over tid og evighet for at den skal komme seg gjennom elendigheten, hvis det i det hele tatt er mulig.
Hvordan ville det vært hvis vi i stedet lar hundene våre gå gjennom ubehag for å lære? Er det ikke det vi vil at barna våre skal gjøre – lære å håndtere ubehag, tilbakeslag og så videre, for ikke å bryte det minste sammen senere i livet?
Som et eksempel på at jeg kan ta Boyo og hvordan han synes fyrverkeri på nyttårsaften er ekkelt. Jeg er litt over det, fordi Ella ikke brydde seg – og hvis hun brydde seg, ble hun sur og skjelte ut fyrverkeriet (både inne og ute). Boyo foretrekker å gjemme seg. Og det er rader med alternativer der; Jeg kunne trene ham til å synes fyrverkeri er gøy, Jeg kan synes synd på ham og klappe ham, eller jeg lar ham være slik at han lærer å takle ubehaget uten å bryte sammen.
Min personlige preferanse er sistnevnte. For det er slik at det oppstår ubehagelige opplevelser en gang i blant, og jeg foretrekker at han i det minste har en form for idé om hvordan han skal håndtere det uten at jeg blir involvert. Det samme gjelder også ting som kloklipping og lignende. Han synes ikke det er morsomt, men har lært at det er bare å like situasjonen. Jo mindre han er, jo bedre er han som hund, jo raskere blir vi ferdige – og så er det enten bra eller dårlig etterpå. Jeg mistenker at det sannsynligvis er noen som mener at jeg mishandler hunden min stygt når det er på tide å trimme klørne, og det er det selvfølgelig ikke. Men jeg aksepterer ikke oppstyr og praling uansett. Jeg blir ikke nervøs og stresset heller. Jeg informerer deg bare om at nå er tiden inne for å slutte å sprute og ligge stille, så vi er ferdige. Og om noen lurer, så det kan bety at jeg tar ham i hendene for å få ham til å forstå at det er på tide å skjerpe seg.
Noen ganger tenker jeg at mange ser ut til å tro at hundene deres er laget av glass og ikke tåler å være selvsikker, setter grenser og krever litt orden og orden. Uten struktur er det anarki, og det får ingen til å føle seg bra. Jeg ville ikke leve i et anarki, fordi jeg har det dårlig med kaos. Mitt hovedmål, både for meg selv og hundene jeg bruker tid med, er balansere. Det er ingen vits i å påstå at jeg er perfekt. Jeg blir irritert og noen ganger forbanna. Men i det hele tatt prøver jeg å være i balanse så mye som mulig, fordi jeg tror det gagner både meg selv og dyrene jeg har rundt meg (Jeg inkluderer katten min Molly i dette).
Og når det dette gjelder forbud mot ulike redskaper og redskaper, så jeg tenker at de fleste burde ta en titt på hva de selv bruker og hvordan det påvirker hunden, før du begynner å fordømme andre. Fremfor alt hvis du er fokusert på å trene hunden din, som så mange ser ut til å være.