Nå har vi kommet til det virkelige alvoret, når Boyo må takle å være alene – og tro på helvete, han gjør det. Unntaksvis, Jeg holder meg i utgangspunktet utelukkende til de mest obskure og ukjente hunderasene som vanligvis er en form for husdyr. Jeg er så stolt av den lille prinsen min, som faktisk er super dyktig. En viss rutine er fortsatt nødvendig, og han er litt pip før jeg drar og akkurat når jeg låser opp og åpner ytterdøra. Men ellers – uansett god. ♥
Han liker ikke virkelig å være fanget på soverommet – han liker å skli forbi og skynde seg ut igjen. Vi sliter med det – og vi skal øve på det nå i påsken, når jeg ikke trenger å gå. Hadde trodd vi skulle starte allerede tidligere i uken, men jeg ser ut til å tilhøre dem som blir veldig slitne av strålingen (søvntrøtt) så det har jeg faktisk ikke klart.
Men bortsett fra at han er litt pip der før jeg går, han er virkelig supertalentfull. Jeg traff på en nabo her om dagen, og spurte om han hørte Boyo bjeffe av noe, men tilsynelatende har han vært stille. Så jeg er superstolt av min store, Muppet hund. ♥
Og når jeg når han kommer hjem er han også dødstille og helt rolig. Jeg slipper ham ikke ut på en gang, men han må vente mens jeg legger meg, kose med katten, slår på vannkokeren og så videre, før jeg går inn og henter ham. Og han har også lært at det ikke er en hysterisk holdning som lønner seg, men han holder alle potene på gulvet (han kan være ganske sprø ellers) til han får godteri – og så skynder han seg ut. 😀
En ting det det fine med dette er at jeg kan henge med en av mine beste venner slik vi liker å henge ut – ved å gå på handletur. Da Boyo var liten, hadde vi en daghund som heller ikke var alene trent, så det gikk liksom ikke da. Under Covid ville jeg ikke reise bort og risikere å bli smittet, og jeg har også hatt Boyo som ikke klarte å være alene.
Men når nå han er så god, så det vil fungere. Det betyr at jeg faktisk kan gå og gjøre ting uten ham. Nå vil jeg heller ha han med så mye som mulig, men hvis det ikke fungerer er det helt fantastisk å kunne gå bort på egenhånd.
Så jeg innrømmer meg litt latterlig stolt, både over meg selv og Boyo. Meg selv fordi jeg (endelig!) fant en måte som fungerte for Boyo, og ham for at han faktisk kunne gjøre det. Jeg synes også det er flott for ham å lære å være seg selv. ♥