To måneder uten katt. To måneder på å venne seg til stillheten, etter fraværet av en liten kropp som genererer varme og en viss type energi. jeg 22 år, har jeg kontinuerlig hatt katter i livet mitt, og plutselig da Molly forlot meg som den eneste gjenværende katten, Jeg sto på disse for første gang 22 år, helt uten.
For meg er det helt unaturlig å være uten katt. Det er ikke overraskende at det ble slik, fordi Molly, da vi mistet Zoe, katten Molly vokste opp med, var så utrolig tydelig at det ikke var behov for flere katter enn henne selv. Det hadde hun helt rett i, men det gjorde det også helt tomt når hun var borte.
I skrivende stund er det natt mellom tirsdag og onsdag. Jeg hentet Iza forrige søndag. Det har gått litt over to dager siden hun først kom innenfor inngangsdøra mi. Det føles som om et helt liv har gått.
Før jeg begynner å fortelle deg om Iza, Jeg vil imidlertid gi et stort kompliment til Boyo. Herregud, hvor imponert jeg er over ham. Faktisk så imponert at jeg lo av det i går. Eller ja, for den saks skyld, og fordi Iza endelig er her og ikke lenger i fremtiden. Og så kan jeg si at jeg ikke er en veldig blodig person; Det er ekstremt sjelden jeg ler av slike ting.
For Boyo, min mupp som er entusiastisk overmål, som har jaktinstinktet til katter vi ser utendørs (og harer, fugler, noen ganger sykler, biler, pinnsvin, ekorn..), som er stor og klønete og så videre, han har vært og er så utrolig flink med Iza at jeg blir helt ødelagt av han. Han er så forsiktig og snill, og så respektfull når hun freser og krever plass, at hjertet mitt smelter. Sikkert, han er fortsatt seg selv og er litt klønete til tider. Vi vil alle gjøre feil, det er slik livet fungerer. Men da… såååå bra.
Og Iza, hun er også supertalentfull. På dette tidspunktet har hun vært hos oss her hjemme i nesten 2½ dag. På den tiden har hun gått fra å tilbringe omtrent 1½ dag å gjemme seg under kommoder, bak lenestoler, under byråer igjen, og kom først da jeg hentet henne fordi jeg trodde hun trengte å få i seg litt mat og væske – å komme inn og ut av kjøkkenet i går helt på eget initiativ, å spise. Hun har spist både våtfôr og tørrfôr, hun har gått på boksen flere ganger, Jeg har sett henne drikke vann, og hun har også kommet så langt at hun har begynt å spille triks.
Nå er det virkelig det 14 år siden sist jeg hadde en kattunge (Molly), men i min verden føles det som om det går ganske fort, dette.
Hun snerrer til Boyo? Og, men sammenlignet med i går, knapt i det hele tatt. Beveger hun seg rundt i leiligheten? Og, hun gjør det – med mer og mer selvtillit. Vil hun være i samme rom som meg og/eller Boyo? Og, hun gjør det. Hun liker å ligge på klobaljen (en av Mollys gamle) på kjøkkenet, eller muligens på skrivebordet mitt, på hver side av meg. Har vi gosat? Og, det har vi – hun har også vasket fingrene og nesen min. Hun har ligget og sovet på samme sted, og når hun gjør det, strekker hun gjerne ut en pote og legger den på hånden min.
jeg mener.. du hører deg selv. Utrolig for en liten kattunge som har blitt tisseklippet fra moren sin, søsknene hennes og menneskene hun kjente, som satt i en ryggsekk (transportvarianten for katter og små hunder), kjørte bil, fikk hilse på et par andre ukjente personer, som fikk møte en stor en, svart, hårete kar på fire bein som sikkert lukter ekkelt, puste inn varm luft, høres dårlig ut og så videre, og kom også til et helt nytt land med nye lukter, nye møbler, som ikke ser like ut, og så videre.
I tillegg måtte hun ta taxi i sekken igjen på vei til og fra veterinæren, allerede neste dag, når det var tid for brikkemerking, vaksinasjon og inspeksjon. Og ja, det ble slik fordi hun er en huskatt, og alle som har katter som har kattunger, sørger ikke automatisk for å gjøre det før levering.
Slik i starten er det av åpenbare grunner mange “dette er første gang hun..”. For bare en time siden fikk hun sitt første bussangrep. Jeg har kjøpt en skrapestolpe til kattunger (en lav en, med andre ord) som har noen kuler på skaftet som en liten kattunge kan bokses med. Hun lå på klotønnen og oppdaget at den var der, og begynte å bokse helt hysterisk. Hun hang opp ned etter klørne på kloløpet, så hun skulle nå ballene ordentlig. Hun gikk opp og ned og koste seg, og det var hysterisk morsomt å se på.
Har jeg filmet henne? Og, Det har jeg. Mye, faktisk. Jeg må terrorisere vennene mine med en forbanna søt pusebaby jeg har her hjemme. I tillegg vil jeg også holde alt for meg selv.
Etter disse to månedene helt uten katt, livet mitt føles komplett igjen. Ikke å ha en katt i livet mitt, er ikke et liv. Jeg kan ikke leve slik, det går ikke. Fordi Molly var så tydelig at hun ville være singelkatt, Jeg føler akkurat nå at Iza selv må fortelle meg om hun vil ha en venn, eller om hun også vil være singelkatt. For meg veier det virkelig opp for det – Jeg vil være fornøyd med begge. Den eneste ulempen hvis hun vil være en singelkatt er selvfølgelig at dette fenomenet med å være uten katt vil skje igjen, en dag.
Menn; en ting om gangen.
Akkurat nå er jeg så utrolig takknemlig for at hun er her. Det er et privilegium å oppleve alt dette. Det er et minst like stort privilegium å se henne og Boyo sammen. For ikke å snakke om hvilket privilegium (Jeg vet at jeg gjentar meg selv) det er å få muligheten til å bli kjent med denne lille bedårende skapningen.
For meg er dette en utrolig stor sak. For meg er det ikke det “å ha en katt”. For meg handler det om å skape et forhåpentligvis dypt og nært forhold til et levende vesen som jeg kommer til å leve tett på i mange år fremover.. Det er en tjeneste å være en del av livet hennes, å se henne og Boyo bli kjent med hverandre, og vite at vi skal fungere som en helt ny liten familie. Det er så jævla fantastisk.
Velkommen hjem, Bak.