Det er faktisk litt over to uker siden Iza flyttet inn som en bitteliten kattunge med store vokalressurser når det kommer til susing mot store, svart, cheesy, hårete hund med mer nysgjerrighet enn hun var komfortabel med.
Det var imidlertid da.
Tiden flyr når du er en liten kattunge, og det skjer hele tiden. Første uke, kanskje ti dager eller så, ting skjedde med henne nesten time til time. Helt utrolig.
Jeg kan kort si dette;
Jeg tror faktisk ingen tidligere katt har følt seg så hjemme på så kort tid, jeg er Isa. Jeg hentet henne på en søndag, og onsdag/torsdag uken etter føltes det som om hun alltid hadde vært her. Ikke, etter omtrent to og en halv uke, er ikke akkurat noe nytt lenger, men akkurat som det skal være.
Hver dag.
Men ting skjer fortsatt. For noen dager siden var det første gang jeg så Iza og Boyo ligge så tett inntil hverandre. Akkurat da jeg la fra meg telefonen, Jeg så også at Boyo fikk sitt største ønske oppfylt. Iza skjønte ca 14 uker gammel at Boyo faktisk er en ekte, en skikkelig kjip hund, ja, faktisk, trenger å vaske både ansiktet og ørene.
Boyo har tross alt hatt Molly, min 14 år gamle tante, som vaskemaskin. Han har virkelig savnet det, og jeg er veldig glad på hans vegne for at Iza til slutt vil ta på seg den rollen. Nå er hun en kattunge og ikke en voksen hunnkatt – enn. Men hvem vet, kanskje det blir sånn til slutt.
De har også begynt å leke litt. Han vil ha mer enn henne, men det lille han får gjort (for henne) Jeg synes de er ganske morsomme begge to. I alle fall er det for meg både vittig og morsomt å se på.
Iza er forøvrig en skikkelig klatreape. Kontorstolen min er en av de morsomste lekeplassene for en liten pusebaby, helt klart. Hun kaster seg på baksiden av ryggstøtten og henger-klatrer med klørne, opp til toppen og legger seg som en padde og synes hun er den kuleste i hele verden. Og det er hun, selvfølgelig.
Jeg er utrolig fornøyd med hvordan Izas ankomst og første gang har utviklet seg. Det er ingenting du kan vite på forhånd. Jeg regner med at det blir enda mer ugagn etter hvert. Akkurat nå er vi midt i en brennende varm sommer, og leiligheten min blir sykt varm – så vi er alle ganske skrullete totalt sett, selv om jeg tror Iza takler det best av oss.
Utenom det kan jeg fortelle deg at hun spiser som en hest, drikker ganske mye vann for å være så liten, at Boyo nok en gang har tatt på seg rollen som å vaske søppelboksen når han føler for det (som vanligvis inkluderer å drapere gulvet rundt med både kattesand og noen ganger også kattesand), at Iza spiller hockey med klinkekuler fra Boyos matskål (han gurgler noe virkelig fryktelig når han spiser), at støv-/pelsstøvere er helt fine å leke med når du er kattunge…
Der. Du hører – livet er som det skal være, igjen. Som for den saks skyld også inkluderer diverse rivemerker på hendene. Ikke fordi hun vil såre meg, men fordi hun er en kattunge og det skjer sånn noen ganger.
Jeg har kjent i mange, mange år at jeg alltid må ha minst én katt. De to månedene som gikk mellom Molly og Iza har ikke vært morsomme i det hele tatt. Det er altfor tomt uten katt. Jeg ønsker og trenger både katt og hund i livet mitt – det bare er.
Å også følge en kattunge og se henne vokse opp – det er virkelig et privilegium. Spesielt når det inkluderer å se forholdet mellom henne og Boyo utvikle seg og forhåpentligvis bli noe ekte, veldig hyggelig.