Jeg er faktisk allergisk mot både hunder og katter – hovedsakelig katt. Min personlige tro er at min allergi er basert på min frykt for det “begå” for tross alt lever ikke dyr så lenge som oss – dermed forlater de oss lenge før det er tid for oss å dø selv. Dette er hovedgrunnen til at jeg ikke ville ha dyr da jeg var yngre.
En annen måte å se det er at så snart vi bringer et dyr inn i livene våre starter vi nedtellingen til den dagen de forlater oss igjen. Det er ikke en veldig morsom måte å se det på, men det er en måte. Om ikke annet, minner det oss om at ingenting varer evig, og at vi skal ta vare på relasjonene vi har så lenge vi faktisk har dem.
Når det er sagt; la oss gå videre.
De 4 mars var Ella ti år gammel. Gitt hennes C hofter og moderate albuebeskyttere, hadde jeg en ganske god idé om at hun ikke ville klare det over sju, og nå har jeg hatt den luksusen å ha henne i livet mitt i flere år til. Men det merkes at hun er gammel.
Det som er rart å ha en hund som Ella, nå som hun er gammel, er at hun oppfører seg som jeg tror vanlige hunder gjør når de er ganske unge. Hun har fortsatt høy energi, men det er dempet med alderen, samt hennes enorme intensitet. Jeg tror det bare er meg og muligens noen få andre som kjenner henne, som kan se at hun er gammel.
En av måtene Jeg merker det på er selvfølgelig leddene hennes. Det begynte å dukke opp for kanskje tre år siden eller så – hun tråkket skjevt på en stein i skogen og haltet et par uker. Etter det begynte hun å halte av og på jevnlig og vi måtte justere lengden på turene ganske drastisk. Nå er haltheten hennes kronisk til tross for smertestillende, og det er så utrolig trist å se henne slite seg gjennom livet. Når vi er ute, derimot, er det mer slappt og banker ikke like mye som innendørs.
Først og fremst Jeg kan si at Ella har vært en utrolig sunn hund. Hun har vært syk en gang i livet – hun fikk kennelhoste da hun var rundt ett år gammel, men med litt Bisolvon gikk det over i løpet av et par uker eller så. Resten av tiden er det verste som har skjedd at hun har vært litt vond i magen i forbindelse med løping – ellers har hun vært frisk som en nøtt.
Men siden nyttår vi har hatt et par hendelser der hun nesten skremte livet av meg. Det første som skjedde var at hun ga meg den følelsen av å vite at det snart er på tide. Den som så mange snakker om, at du plutselig bare vet. Følelsen hun ga meg var at hun ville forlate meg innen seks måneder – og ja, det var det tidsperspektivet jeg følte hun ga meg.
Det burde det ikke være overraskelse at jeg brukte ganske mye tid i flere dager på å være helt knust og gråte øynene mine ut.
Et par uker etter dette fikk Ella sin livs første urinveisinfeksjon. Heldig for meg at det snødde så jeg oppdaget at hun tisset blod. Dessverre for meg er jeg uførepensjonist med ekstremt begrenset pengebeløp – men vi fikk hjelp så vi kunne gå til veterinæren og få antibiotika og smertestillende.
Kanskje seks uker etter det skremte hun livet av meg. Helgen før bursdagen min hadde hunden min så vondt at hun knapt kunne gå. Og jeg mener det virkelig; hun kunne knapt stå på beina. Jeg måtte ringe en venn og be henne se på Ella på avstand. Det eneste hun fikk ut var – wow. Det ser ikke bra ut. Og da vi møttes utenfor porten, var ikke Ella glad engang – hun som alltid blir så latterlig, ekstremt overlykkelig når hun møter folk hun liker.
Jeg trodde det Da måtte jeg fjerne henne. Så det haster, i tillegg til. Menn – Jeg hadde smertestillende piller siden urinveisinfeksjonen, og faktum er at det hjalp. Med tanke på økonomien min måtte jeg be om hjelp slik at vi kunne gå til veterinæren igjen, et par dager senere – og så fikk vi samme smertestillende som før. Dessverre fant vi også ut at Ella har minst to sannsynlige brystsvulster, en av dem er muligens ondartet. Det ble ikke tatt prøver, delvis fordi jeg ikke har råd, dels fordi jeg tror hun er for gammel for operasjon (selv om jeg vet det er de som opererer tisper eldre enn Ella). Det er ingenting jeg vil utsette henne for.
Tapet av Ella – jeg har en gammel hund som har vondt i ryggen og i beina og i tillegg har jursvulster (Jeg har tenkt å gå ut fra det, fordi jeg vanligvis føler hvor veterinæren sa de er, og kjenner et par, tre druestore knoller inni). Men hun bryr seg ikke så mye om disse alderens plager, men synes at livet er gøy å leve uansett. Og så lenge hun har det gøy, så får det være.
Det var mye om leder, smerter og lignende – men det merkes også at hun er gammel fordi hun har så lite energi i forhold til da hun var yngre. Nå sier dette veldig lite, fordi hun har så høy energi og intensitet – som er en av grunnene til at det kan være vanskelig for personen vi passerer på turen å tro at hun er like gammel som hun er.
Mitt største problem akkurat nå er usikkerheten og ventetiden. Fristen hun satte i vinter nærmer seg med stormskritt – men akkurat nå viser hun ingen tegn til å ville forlate meg. Og hvis det er én ting jeg virkelig synes er vondt, så er det å ikke vite, og å vente.