Det er mye snakk, mellom hundeeiere. Ikke bare tips og råd om hvordan du gjør det i visse situasjoner, men det snakkes mye om andre hundeeiere. På godt og vondt, jeg antar. Som i alle andre grupperinger er det periodevis mye tull, som er trist.
Uansett hvor mye du selv snakker om andre og deres hunder, faktum gjenstår. Du ser på andre og hundene deres, og noen ganger lærer man av hvordan andre gjør med hundene sine. Selv det på godt og vondt. Noen ting velger du å gjøre selv, andre ting får deg til å lure på hvordan i helvete personen tenker.
En av de tingene Jeg har sett gjennom årene (og fortsatt se) er en veldig stor del student med hunder. Dette er et fenomen som gjør meg ekstremt bekymret, fordi det er ingenting som gagner verken hund eller mann, eller forholdet mellom dem.
Før du blir opprørt; når jeg sier kjæledyr, mener jeg ikke å behandle og håndtere en redd hund, uten et menneske som opptrer som om hunden er et menneske og blir altfor følelsesmessig involvert og synes synd på det i kvartalet. For meg er det også et menneske som lar hunden ta over og styre i alt for høy grad, for ikke å såre hundens følelser.
Dette er noe som vanligvis forbindes med små hunder, men faktum er at det er fullt mulig å oppnå selv med store hunder.
Som et eksempel kan jeg nevne at da Ella var valp bodde det en voksen der, mindre hund i trappen. Hundens menneske plukket ham opp så snart Ella nærmet seg, fordi han ikke likte valper. Effekten var at hunden begynte å knurre så snart Ella kom i nærheten. Personlig ville jeg ha latt ham si det rett ut til Ella – kanskje da hadde hun lært å respektere ham og holde avstand. Men i stedet ble alt veldig dumt, og han utviklet sannsynligvis en viss grad av frykt for henne fordi mennesket hans rykket ham av bakken så snart vi nærmet oss.
Hunden hadde også minst en oppførsel som for meg var stressrelatert. Han jaget løv som blåste rundt i bakken. Det høres kanskje ikke så alvorlig ut, men jeg er overbevist om at slik oppførsel ikke er positivt i det lange løp.
En annen hund, som ikke lenger eksisterer, det også veldig liten, hadde et menneske som bar rundt seg. Årsaken? Der, det er bare å velge. Det var kaldt og potene frøs. Han var redd. Han hoppet på tre bein (noen ganger). Han krevde også å sitte i menneskets armer hver gang de satt ute ved et hvilket som helst bord i området. Hunden løp løs og sprang ofte opp til både folk og hunder og knurret og/eller bjeffet. Han nappet også menneskets slektninger på nesen. Det var åpenbart for meg at denne hunden tok på seg lederrollen og både voktet og forsvarte sitt menneske – konstant. I min verden hadde ikke denne personen den fjerneste anelse om hvordan han skulle håndtere hunden sin slik at han ville ha et godt forhold til omgivelsene.
Om ovenstående ville vært en rottweiler eller lignende, hunden hadde dødd for mange år siden.
Å passere for større hunder, det er en jeg ser veldig sjelden, hvor det er åpenbart at folket ikke har den fjerneste anelse om hva de driver med. Et spontankjøp av en stor brukshund som tidlig viste tegn til å bli gigantisk. Nesten to år senere er han bare gigantisk, utfall mot andre hunder, går rundt med munnkurv og er generelt problematisk. Familien som eier ham går ikke turer hjemme, men tar ham med i bilen og kjører for å gå der det ikke er andre mennesker, Hunder, biler og så videre. Så vidt jeg vet gir de ikke hunden noen mental stimulering heller.
Denne hunden det har blitt klappet siden han var valp.
Så hvorfor Jeg tar opp alt dette?
Fordi mann kan lære mye av hvordan andre har hunder. Bare åpne øynene og se. Virker hunden fornuftig? Det tar friheter på bekostning av mennesket? Er hunden trygg og trygg i sin måte å være på? Er det kompatibelt? Hvordan opptrer menneskene i den andre enden av linjen? (hvis det er en i ligningen)? Er de trygge og trygge sammen med hunden? Er hunden snill mot andre mennesker??
Om svaret på disse spørsmålene er positive, er bare å absorbere måten folk oppfører seg rundt hunden sin. Hvis svaret på disse spørsmålene er negativt, er bare å tenke på hvordan du ville gjort det selv i stedet. Hvis svarene er negative, er de en konklusjon på hva du skal gjøre ikke skal gjøre.
Det er det på en måte hundene våre er tross alt forsøkskaniner. Kontinuerlig. Det jeg har lært av Ella, må jeg lære på nytt med en annen hund. Ingen hunder er like, og det som fungerer med den ene fungerer kanskje ikke med den andre.
Det skjønt jeg tror fungerer med alle hunder, uavhengig av type og størrelse, er en ro, trygg, selvsikker og målrettet person. Med det mener jeg en person som har en plan og som er bestemt og sta nok til å gjennomføre den planen. En person som er rolig og trygg og som kan veilede og vise hunden sin hvordan den skal oppføre seg på en fornuftig måte. Men igjen vil jeg påpeke at alle hunder er forskjellige. Jeg forventer for eksempel at min neste hund, uansett hva det blir, blir noe helt annet enn Ella. Noe som resulterer i at jeg må tilpasse meg og metoden jeg bruker for å få det til å fungere med den hunden.
Til tross for alt er kommunikasjon en gi og ta, fra begge sider.