For i det minste delvis å fortsette på forrige innleggs tema – å lære av andres hunder, Jeg tenkte jeg nå skulle ta opp fenomenet med å være redd for sin egen hund. Det kan høres sprøtt ut og i det hele tatt usannsynlig, men faktum er at det er folk som er redde for sine egne hunder.
Nå tenker jeg kanskje ikke at det er veldig vanlig, men en av hundene jeg nevnte i gårsdagens innlegg har dette problemet. En av personene har fortalt oss at han ikke nødvendigvis er redd for selve hunden, men for hva hunden kan utrette mot andre.
Mellom hund og mennesker har milevis med tomt rom som må fylles med lederskap.
Jeg har aldri i alle årene mine sammen med Ella, vært redd for henne. Jeg har aldri hatt en grunn. Delvis fordi hun aldri ville få seg selv til å skade meg personlig, delvis fordi jeg har lært å avbryte en negativ, destruktiv atferd før den blir uhåndterlig.
Det er det i hvert fall et par aspekter ved dette synes jeg er verdt å ta opp.
En er det enkle faktum at det vi snakker om her er egen hund. For meg føles det helt utenkelig at jeg skulle være redd for min egen hund. Det er det hunden min – Hvordan kan jeg være redd for det??
Den andre aspektet er at så lenge du er aktiv og forebyggende i ditt lederskap, skal det ikke oppstå situasjoner der du blir redd for din egen hund..
Nå betyr ikke dette at jeg tar til orde for dumdristighet. Tross alt har vi med dyr å gjøre, og dyr reagerer på instinkt i mye høyere grad enn vi mennesker. Derfor er det viktig å ha respekt for hundene våre og skaden de gjør kan oppnå – men også for å forebygge mest mulig slik at våre hunder slipper å handle på reaksjonene deres dersom de blir for sterke.
Jeg sier det Jeg har aldri vært redd for min egen hund, og det har jeg ikke. På den annen side har det skjedd ved utallige anledninger at jeg har skammet meg over henne, fordi hun er så energisk, klar og intens at det er enkelt (for andre) å oppfatte henne som uoppdragen. Men du bør huske at det er stor forskjell på å være redd for, respekter hunden din for hva den er, og å skamme seg over en oppførsel.
Mine tanker om hvordan du oppfører deg for å komme dit slik at du ikke trenger å være redd for din egen hund handler i ekstremt høy grad om å være den tydelige lederen som viser hva som er ok oppførsel, og hva er det ikke. Hunden jeg skrev litt om i går og også tar opp i dag har ingen tydelig leder i livet sitt, og er derfor både uvitende, frustrert og forvirret over sosialt samvær utenfor familien. Men selv innenfor familien tror jeg hunden tar seg større friheter enn jeg selv ville akseptert.
Det kan være vanskelig å akseptere at du må være en så tydelig leder mot hunden din. Uansett hvilken metodikk som brukes, trenger du å sette regler og begrensninger for hunden din. Hvis du ikke gjør det, har du snart et monster, og da blir situasjonen delvis uholdbar, dels står du der og er redd for hunden din.
Er du smart du begynner med dette allerede når hunden er valp. Da vil du mest sannsynlig ikke ha noen problemer i det hele tatt, men hunden blir godt tilpasset og fungerer i alle sammenhenger. Da tror jeg i og for seg at det går an å lære enda eldre hunder å sitte (lese; arbeid) hvis du tilfeldigvis gikk glipp av disse stykkene – men da krever det mer arbeid, og jeg tror også det krever mer vedlikehold enn det ville ha gjort om det ble gjort rett fra starten.
tenker jeg noen ganger på hvorfor et menneske ville være eller blitt redd for sin egen hund. Det jeg mistenker er at du ikke har lært å se de små tegnene på at hunden er i ferd med å bli overspent, energisk, irritert og så videre. Det betyr at når du merker det, har det gått så langt at det skal så mye til for å roe hunden ned, at du ikke takler det. Derfor er det så utrolig viktig å lære å lese hunden sin, og å stoppe en atferd på et så tidlig stadium som mulig.
jeg skal skrive mer om å lese hunden din, men det vil kreve minst et eget innlegg, så det får bli en annen dag.
……..
Inntil da – ha en fin dag og vær en tydelig leder for hunden din! ♥