Det blir mange innlegg i dag, jeg merker det – sånn går det når man har mye å tenke på. Med tanke på Ellas venninne som sovnet i går, Jeg tenker selvfølgelig mye på hunden og familien hennes, men også om hvordan og når det er på tide for Ella å forlate meg for alltid.
Finne ut, Jeg går nesten i stykker bare jeg tenker på det. Men tankene er der, og jeg kan like godt tenke dem når de fortsatt er på plass.
Ella ga meg første varsel i slutten av januar. Da var tiden rundt seks måneder. For noen uker siden fikk jeg en ny advarsel, og da var fristen rundt to måneder.
jeg vet ikke hvis noe av dette er sant. Ella er min første hund. Men følelsen jeg fikk ved begge anledninger har vært så sterk, klart og tydelig at jeg ikke føler det er rom for tvil. Selvfølgelig lurer jeg fortsatt, og du kan ikke være helt sikker før du er der.
Men faktum er at jeg synes ikke det er veldig lenge igjen. Ikke fordi hun på noen måte er dårligere enn i går eller dagen før. Jeg tror ikke det nødvendigvis blir verken hennes ledd/plager, eller brystsvulstene som gjør det på tide. Kommer litt an på hvordan sommeren blir, kanskje det er varmen som gjør det på tide.
Uansett hvilken; Jeg snakket med et familiemedlem som mistet hunden sin i går, i dag, og sa at jeg tror Ella forlater meg etter neste løpetur som jeg mistenker vil være et sted i begynnelsen/midten av juli. Jeg vet ikke hvorfor, men det føles som det vil.
Jeg har også tenkte mye på hvordan i helvete du tar avgjørelsen. Og når du tar avgjørelsen. Jeg har satt som maksgrense at når Ella ikke lenger er fornøyd, da er det det langt forsinket. Men jeg fant ut i dag at venninnen til Ella fortsatt var glad da hun la seg i går. Og så tenker jeg – hvordan i helvete vet du det. Hvordan i helvete tar du avgjørelsen? Hvor lenge venter du?? Om jeg bare kunne tenke ut fra Ellas verkende ledd, hvor lenge skulle jeg vente før jeg trodde det var på tide?
For er det noe Jeg er fast på at hunden min ikke skal lide. Og så ille som det høres ut; Jeg vil heller fjerne henne noen uker for tidlig, enn at hun skal ha mer vondt enn nødvendig, ute av stand til å gå ordentlig, og så videre. Jeg vil virkelig ikke miste hunden min, men jeg vil heller ikke at hun skal bli bare fordi jeg ikke takler å gi slipp.
Faktum er det jo mer jeg tenker på det, jo mer tror jeg at jeg må tenke nytt om dette. Det er ikke helt på tide enda – langt fra. Men det nærmer seg, og kanskje er det hyggeligere for Ella å slippe henne mens hun er på toppen (alt er relativt) og ikke når hun er på sitt absolutt verste.
Jeg veterinær faen ikke, og jeg blir grå av å tenke på det.