Det er mye masing om gamle hunder nå, men ni får helt enkelt leva med det. I går da jeg la meg var jeg ganske trist før jeg klarte å sovne. Det er mange tanker som stimler seg inn i hodeskallen, og i dag skal jeg skrive litt om en tanke jeg ikke har dekket så mye.
jeg har fortalte at Ella er en høyenergihund. Som i latterlig overdreven energisk. Dette er noe som gjør det ganske vanskelig for meg å bedømme hvilken tilstand hun egentlig er i.
Min personlige mening er at hun er i ganske dårlig form. Men samtidig kan jeg forstå at det kan være vanskelig å se om man ikke kjenner henne så godt. Hun blir fortsatt veldig glad når hun møter folk hun kjenner, uansett om det er hjemme eller utendørs. Når hun er glad blir hun lett litt hysterisk, og da ser man ikke nødvendigvis at hun er halt.
Men å andra siden igjen; bare de siste månedene har til og med folk vi kjenner i nabolaget der vi bor sagt at det er både synlig og merkbart at hun ikke er helt seg selv. Selv om hun blir glad av å se dem, hun kan ikke fortsette i mer enn fem minutter på det meste. Så legger hun seg ned.
Det er utrolig vanskelig å bedømme en hunds faktiske tilstand når energinivået skjuler i det minste deler av den dårlige fysikken, dårlig humør og så videre. Nå føler jeg meg heldig som kjenner hunden min så godt som jeg gjør. Jeg kan kjenne gjennom båndet når vi er ute om det er forskjell på måten hun går på. Jeg ser den minste endring i måten hun holder kroppen på. Jeg ser hvor stram hun er i forbena innendørs.
Opplever fortsatt Det liker jeg utrolig vanskelig å bedømme hvor dårlig hun er.
Den vennen til Ella måtte sovne her om dagen var en ekte en våkne. Det ble plutselig enda mer virkelig at hunden min ikke vil leve evig, og at jeg snart ikke har muppet igjen.
Finne ut. Jeg sprekker opp. Det eneste positive er at jeg er flinkere til å håndtere følelsene mine rundt dette enn jeg var for noen år siden.