Herregud. Jeg bader i pels. Ikke engang min egen pels, de er. Hun har nå nådd den første fasen av utgytelsen – det der ulltottene liksom presser seg gjennom pelsen for enten å falle helt av seg selv, eller slik at jeg kan leke ape og plukke ulltotter. Eller som når jeg føler meg veldig ambisiøs – børste.
Beklager den dårlige bildekvaliteten – mobilkamera midt på natten med kun 40W overlys.
Dette er ikke en hund. Dette er pelsen etter at en hund har blitt børstet,
og likevel er det ikke alt. Du kan svette (og nys!) for mindre.
Den som redder han har – og, faktisk, i De mislyktes. Hun har virkelig en overflod av pels, selv om jeg synes hun har ganske tynn pels. I hvert fall i forhold til noen andre vi kjenner. Men det betyr ikke så mye, fordi jeg bader helt i pels hver gang det er på tide at hun skal skifte.
jeg har bare brukte litt tid på å børste hunden min, klipp deretter klørne, og så feie. Jeg kan ikke bruke klærne jeg har på meg i morgen, fordi omtrent halvparten av Ella sitter fast på den. Helt utrolig. En annen innsikt (som ikke er litt nytt, men som jeg aldri gjør noe med) er at jeg egentlig burde investere i en lengre kost. Jeg får utrolig vondt i ryggen av å stå bøyd som en reke over den lille børsten og spaden min, og feie gulvene. Nok fordi jeg har en industristøvsuger (Kercher), men det gjør ikke så mye forskjell når all denne pelsen tetter filteret før jeg knapt har rukket å begynne å støvsuge.
For de som har en schæfer eller hund med lignende pels, kan jeg virkelig anbefale å bruke en Furminator for å fjerne spesielt underull. Det fungerer fantastisk til nettopp det, men knapt i det hele tatt når underullet har gått tom og det er tid for topplaget med de lange, barbere hårene som lå i store driv på gulvet. Fra det perspektivet foretrekker jeg underull.
Lykkelige slektninger Furminatoren fungerer også fantastisk bra på katter også, når de feller pels. Jeg kjøpte en mellomstor versjon, som fungerer på både Ella og småjentene. Det har vart i rundt ti år, så det var vel verdt sine fem hundre dollar.
Jeg vet ikke hvordan alle dere andre gjør, men jeg sparer faktisk pels etter dyrene mine. Nå har jeg ikke mistet veldig mange, men to katter jeg bodde med har gått over til den andre siden. Jeg er så utrolig glad for at jeg har noe igjen etter dem. Så langt har jeg vært lat med den nåværende beboeren, men med tanke på at Ella har begynt å slippe taket nå, så benytter jeg anledningen og samler en hel pose (ikke søppelsekk, Brygge, uten frysepose).
Så det er ikke Bare hunden min som samler tonnevis med hår kan dumpe på gulvene mine – Det er også jeg som samler. Jeg har verken plass eller penger til å kremere dyrene mine separat, og jeg vet ikke om jeg vil heller. Asken etter dem er uansett ikke den ekte varen. På den annen side føles det viktig å beholde pels. Kanskje jeg er litt latterlig på den måten, men det må være slik i så fall.
Det er jeg imidlertid den første som meldte seg på pels i ukontrollerte former (Vil si; løs i driver på gulvene mine) er en av de største ulempene ved å bo sammen med en hund. Det er fryktelig irriterende; det ser forferdelig ut, den flyr rundt og herjer i luften og nesen min, det fester seg til veggene, jeg tok, på klærne mine, på meg – bare tamejfan overalt. Pluss at det er så dyrt å støvsuge. Før jeg kjøpte Kercheren min, gikk jeg tom for to vanlige støvsugere akkurat under skuringen. Helt sinnsykt.
Men med tanke etter omstendighetene er jeg utrolig glad for øyeblikket for å ha samlet en pose med Ellas pels. Jeg vil være ekstremt takknemlig for sistnevnte. ♥