Jeg skriver mye om ledelse, men kanskje ikke så mye om mitt eget. Jeg skulle fortelle deg litt om det i dag – og det er veldig basert på hvem jeg er som person, hvordan jeg har vært som person, og hvordan jeg har lært visse ting i livet mitt. Det er en personlig reise, som har vært både spennende og vanskelig på ulike måter.
Av mange veldig av personlige grunner har jeg gjennom livet sett meg selv som “underdanig”, eller muligens en “følgere” hvis du synes det passer bedre. Jeg har alltid bøyd meg for autoritet. Men så en dag for kanskje femten år siden eller så, Jeg ble valgt til formann i en nystartet forening – og måtte finne nye sider i meg selv for å få det til å fungere.
Faren min har alltid vært en veldig autoritær person i livet mitt. Han jobbet som ombudsmann for det som var SKTF, men nå kalt Visjon. Han var forbildet mitt da jeg begynte å utvikle nye sider av meg selv, som til slutt viste seg veldig nyttig i blant annet ledelse med hunder.
Det jeg lærte meg fra min far er å kreve min plass, våge å ta plass, våge å kreve å bli hørt. Dette er ikke enkle leksjoner for en person som alltid har vært stille og engstelig. Men det har lønnet seg – For noen år siden sa en av mine beste venner det “når du snakker, lytter folk”, som jeg tar som et stort kompliment.
Hva skjedde for meg var at jeg måtte gjøre et skifte i hvordan jeg tenkte om meg selv. Fra å se meg selv som liten og svak, Jeg måtte begynne å se meg selv i et annet lys. Så det hadde mer med meg selv å gjøre enn noe annet. Det er når du tenker på deg selv på en spesiell måte at det blir lettere å ha kontroll over deg selv og omgivelsene dine.
Noen år senere at jeg hadde startet denne prosessen, tok jeg med Ella hjem, som da var åtte uker. Hun har fått lov til å opptre som forsøkskanin, så ille som det høres ut. Det har vært langt fra perfekt hver gang, men hun har vært tålmodig og gitt meg rom og mulighet til å lære.
Og faktum er du må jo begynne et sted – ingen er eksperter fra starten av.
jeg tror mine beste sider når det kommer til lederskap angående hunder er at jeg også er veldig rolig som person, men også at jeg så langt jeg kan prøver å møte hunder der de er. Jeg har også et målbilde av hvordan jeg vil at hver situasjon skal se ut, og det hjelper meg å faktisk sørge for at det blir slik jeg vil ha det. Kombinert med min bevissthet om hvordan jeg styrer energien min, Jeg vurderer at jeg har relativt godt lederskap.
Jeg vet ikke hvordan det fungerer for andre, men for meg som lever med bipolar lidelse er det veldig viktig å kunne reflektere meg selv i en hund. Hunden forteller meg det så fort jeg er ubalansert, som gir meg muligheten til å fange meg tidligere enn jeg ellers ville gjort, og dermed gi både meg og hunden større sjanse til å oppnå balanse (igjen).
Ting jeg lærte meg under mine år med Ella er at sinne og frustrasjon ikke har noen plass i ledelse. Det får bare hunden til å oppføre seg dårligere enn da du startet. Den erkjennelsen har gjort tålmodigheten min større (den var ikke særlig stor til å begynne med), som på de fleste måter er gledelig.
Da må du ikke viser tålmodighet og for eksempel setter grenser med hverandre. Å sette grenser er forresten også noe jeg har blitt mye bedre på (fra å ikke kunne sette grenser i det hele tatt).
I tillegg til dette finnes det det er noen andre ting jeg lærte av faren min, som viste seg å være nyttig. Som min far, for eksempel, er jeg ganske prinsipiell; hvis jeg har bestemt meg for at noe skal fungere på en bestemt måte, er jeg ikke villig til å endre holdning bare fordi.
Veldig kortfattet Jeg vil nok oppsummere mitt lederskap som lavmælt og kjærlig, men fortsatt bestemt og kontrollert. I min verden er det ikke plass for hunder som tar seg noen friheter, men jeg ser det som min oppgave å sette form og grenser for vårt samvær.